Autisme omtales nå mer korrekt som autismespektrumforstyrrelse, fordi vi fra og med innføringen av den nye diagnostiske klassifikasjonsmanualen ICD-11 bare har en autismediagnose med dette navnet. Utviklingsforstyrrelsen forstås hovedsaklig som forårsaket av medfødte, nevrobiologiske faktorer og derfor også med tegn og symptomer som ofte debuterer tidlig i barndommen og varer livet ut.
Diagnostisk utredning for autisme omfatter derfor også en grundig undersøkelse av både nåværende og utviklingsmessige tegn på autismespektrumforstyrrelse. Tilsvarende er det også forventelig at autismen vil være gjennomgripende, altså være tydelig til stede i de fleste kontekster, selv om uttrykk og omfang kan være forskjellig i forskjellige situasjoner.
For både å kunne diagnostisere autismespektrumforstyrrelse og å forstå hvordan autismen kommer unikt til uttrykk hos det enkelte individet, vil det som regel være nødvendig å kombinere flere informasjonskilder. Dette inkluderer, avhengig av alder, personen selv og nærtstående voksne, for eksempel familie, venner, lærere eller pedagoger. Disse vil typisk beskrive forekomsten autismerelatert atferd ved hjelp av spesifikt utviklede spørreskjemaer og intervjuer.
Oftest inngår også autismespesifikke, diagnostiske observasjoner i utredningen. Som regel utføres disse ved at en særlig utdannet psykolog eller annen profesjonell sammen med personen inngår i felles aktiviteter og samspillssituasjoner og skårer personens sosiale atferd på forskjellige mål innenfor de diagnostiske kategoriene sosial kommunikasjon, sosial gjensidighet og evne til fleksibel, kreativ og non-repetitiv atferd. Den mest velrennomerte testen av denne typen heter ADOS-2.
Autismespektrumforstyrrelse er det man kaller en klinisk diagnose, hvilket betyr at vi per i dag ikke har noen test, som absolutt kan avgjøre om noen lider av autisme eller ikke. Diagnosen hviler i stedet på psykologen eller psykiaterens subjektive vurdering av om de samlede foreliggende opplysningene er forenelig med at et tilstrekkelig antall er oppfylt av de 3 symptomene på utfordringer med sosial kommunikasjon og sosialt samspill og av de 4 symptomene på begrensede, repetitive atferdsmønstre eller aktiviteter. I tillegg stiller nå endelig ICD-11 et krav om at behovet for støtte skal defineres separat for de to symptomdomenene.
For å ha et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere de enkelte diagnosekriterierne og behovet for støtte innenfor hvert symptomdomene, kreves en omfattende utredning. Denne omfatter at opplysninger innhentes på de følgende områder:
· Genetisk predisposisjon, utviklingshistorie og historie fra barnehage, skole, utdannelse og evt. arbejde: Personen med mistenkt autisme, dog avhengig av alder, og evt. andre med godt kendskab til personen vil intervjues om utvikling på en rekke områder fra spedbarnsalder, barndom, ungdom og voksenliv
· Autismespesifikke tegn og symptomer: Fra personen selv (avhengig av alder) og evt. foreldre, kjæreste eller andre med god kjennskap til personen fra hverdagen som barn, ung og/eller voksen innhentes informasjon om sosial kommunikation og interaksjon, sensorisk sensitivitet, interessere- og atferdsmønstre. I tillegg benyttes som regel en eller flere objektive tester for vurdering av atferd og da særlig sosial atferd i form af kvalitetet på sosiale utspill, sosiale responser, sosial interesse, evne til å forstå og uttrykke følelser og sosiale relasjoner, gjenfortelling av opplevelser, øyenkontakt, bruk av gestikulasjon, ansiktsuttrykk, og evne til å inngå i samspill på en gjensidig og fleksibel måte.
· Andre relevante symptomer og vansker: Du og evt. andre relevante informasjonskilder benyttes til å vurdere evt. tilstedeværelse av og evt. betydning av samtidige (komorbide) somatiske og/eller psykiske lidelser og/eller differensialdiagnoser.
Mange er usikre på om det foreligger tilstrekkelig grunnlag for mistanke om autismespektrumforstyrrelse til å rettferdiggjøre en omfattende utredning. I tillegg har mange veldig forskjellige ønsker og behov når det kommer til hva man utredning og evt. diagnose skal brukes til, hvilke personer eller instanser, som skal motta erklæringen, hva disse skal benytte opplysningene til, og så videre.
Langt de fleste utredningene for autisme innledes også derfor med en førstegangssamtale der alt dette undersøkes, vurderes og drøftes. For noen er dette tilstrekkelig til å få avklart at det ikke er grunnlag for en videre utredning, fordi sannsynligheten for en autismespektrumforstyrrelse er veldig liten. For andre er grunnlaget for mistanke tilstrekkelig til stede og man kan få en plan for det videre utredningsforløpet som er skreddersydd i innhold, og også i pris, hvis utredningen gjøres i privat regi.
I det offentlige begrenser prisen seg stort sett til egenandelstaket for hvert kalenderår, som utredningen strekker seg over, men utredningen for barn og unge er gratis. I privat regi vil prisen variere ganske mye, fordi utredningens omfang vil være veldig forskjellig avhengig av evt. foreliggende opplysninger fra tidligere undersøkelser, hvor mange, hvilke og i hvilket omfang det kreves undersøkelser av komorbiditet og differensialdiagnoser, hva annet det evt. ønskes en vurdering av og anbefalinger for, samt erklæringens tiltenkte bruk.
Det kan noen ganger være utfordrende å få en henvisning til BUP eller DPS for utredning av autismespektrumforstyrrelse og henvisninger kan også avvises. Ønsker man en utredning i det offentlige kan det derfor være en fordel å få utført f.eks. screeningundersøkelser og en innledende, klinisk vurdering hos en privat praksis og at fastlegen vedlegger denne henvisningen, så denne er godt underbygd.
1. Førstegangsbesøk
2. Gjennomgang og vurdering af evt. tidligere erklæringer og/eller testresultater
3. Utsendelse og besvarelse af spørreskjemaer fra personen selv og andre voksenpersoner
4. Klinisk og anamnestisk samtale med personen selv og/eller foreldre eller andre nærtstående voksne
5. Autismespesifikk samspillsobservasjon med ADOS-2
6. Undersøkelse af generelt kognitivt funktionsnivå og kognitive styrker og svakheter med et kognitivt testbatteri, som regel WPPSI-IV, WISC-V eller WAIS-IV (avhengig av alder)
7. Nevropsykologisk undersøgelse af opmærksomheds- og eksekutivfunktion
8. Tilbakemeldingsmøte med grundig gjennomgang af metoder, resultater, vurderinger og anbefalinger samt svar på evt. spørsmål
9. Skriftlig erklæring med oppsummering og vurdering av opplysninger fra evt. tidligere undersøkelser samt resultater, fortolkning, diagnostisk vurdering, vurdering av individuelle styrker og svakheter, støttebehov og anbefalinger av relevant, evidensbasert behandling, tilpasning og strategier
ORGANISASJONSNUMMER.: 928 654 613
Copyright © Med enerett
