I dag finnes effektiv behandling for de fleste psykiske og somatiske problemstillinger. Men særlig for psykiske lidelser er det fortsatt slik at mange ikke søker hjelp og mange av de som søker dette feildiagnostiseres og av denne eller andre årsaker mottar ikke den beste hjelpen. I tillegg er det et underskudd på behandlere som kan tilby evidensbasert behandling.
Dette ønsker vi å bidra til å gjøre noe med.
Hos oss kan du motta behandling med kort ventetid og starte god behandling i tide. Når behandlingen starter kan du forvente at vi anstrenger oss for å tilby behandling ut fra den beste eksisterende viten, skreddersydd for deg og dine preferanser.
Fordi vi har psykologer og leger som samarbeider tett vil vi alltid kunne rådgi deg om og tilby et godt samlet behandlingsforløp, uansett om dette består av terapi, medisin eller en kombinasjon av disse.
Obessiv-kompulsiv lidelse (OCD) består av tvangstanker og tvangshandlinger. Tvangstanker er inntrengende, uønskede og gjentagende tanker, ofte i form av bilder eller handlingsimpulser. Oftest oppleves tankene som pinlige og skremmende, da innholdet er på tvers av egen moral, faktisk ønsket atferd og hva man vil at skal skje.
Tvangshandlinger består av forsøkt på å unngå tvangstankene og handlinger som har til hensikt å nøytralisere effekten av tvangstankene, fjerne tvangstankene eller å forhindre innholdet i tvangstankene fra å inntreffe.
Kognitiv atferdsterapi med eksponering med responshindring (KAT-ERP) er den overlegent best undersøkte og mest effektive behandlingen for OCD. Det er viktig at behandlingen ikke involverer omstrukturering av selve innholdet i tvangstanken, men det er begynnende evidens for at metakognitive teknikker i omstruktureringen av visse antagelser knyttet til tvangstankene i visse OCD-typer er særlig viktig.
Også SSRI er en effektiv og godt undersøkt behanding for OCD, men har dårligere effekt enn KAT-ERP. Også kombinasjonsbehandling har sannsynligvis dårligere effekt enn KAT-ERP alene.
Les mer om hva OCD er, hvorfor man får OCD og hvordan det behandles
Sosialfobi er navnet for diagnosen, hvis den sosiale angsten når et nivå hvor den innebærer vesentlig ubehag og forstyrrer hverdagen over tid. Selve angsten er kjennetegnet av prestasjonsangst, frykt for andres å bli gjenstand for andres oppmerksomhet og kritiske vurdering og for å gjøre noe pinlig. De fleste i tillegg overdrevent sensitive i forhold til andres antatte mening om dem og har lav selvtillitt, selv om de samtidig er klar over at angsten er uhensiktsmessig og urealistisk.
Fysiske symotomer inkluderer ofte svette, rødming, skjelving og hjertebank og disse kroppslige reaksjonene kan da også bli utløsere for bekymring og sosial angst i seg selv.
Kognitiv atferdsterapi er anbefalt som førstevalgsbehandling. Det er samtidig en del forskning som tyder på at bruken av sosial eksponering er viktig for behandlingens effekt. Dette både for å gi mulighet til utslukking av følelsesmessige og kroppslige reaksjoner og for å oppnå erfaringer som kan korrigere negative antagelser og bedre sosiale ferdigheter. Interoceptive øvelser kan være et effektiv supplement når frykten for fysiologiske og kognitive angstsymptomer er en stor del av den sosiale angsten.
Den kognitive delen av behandlingen fokuserer på å identifisere og endre antagelser om egen sosial kompetanse, risikoen for negative sosiale hendelser og disses konsekvenser, og hensiktsmessigheten av å brukemye tid og energi på å tenke på hva andre tenker.
Panikkangst kjennetegnes av plutselige og uforutsigbare anfall av intens angst. De mest intense anfallene når et toppunkt etter 10-15, men det er vanlig også med flere mindre intense anfall og også et vedvarende høyt ubehag både før og etter anfallene.
For å leve opp til de diagnostiske kriteriene for panikklidelse kreves minst 4 av 13 symptomer, som omfatter hjertebank, anpustethet eller hyperventilering, svette, kalde eller varme jag, skjelving, kvalme, brystsmerter, svimmelhet, opplevelse av å bli kveles, uvirkelighetsfølelse, opplevelse av depersonalisering, og frykt for å dø eller å miste kontrollen.
Panikklidelse følges ofte av agorafobi, men opptrer også alene.
Den beste effekten av behandling er gjennomgående vist for kognitiv atferdsterapi som inkluderer gradvis eksponering med bruk av interoceptive øvelser. Behandling uten dette elementet har også effekt, men effekten ser ut til å være mindre og tar lengre tid å oppnå.
Les alt om kjennetegn, diagnose, årsaker og behandling ved panikkangst.
Det er svært vanlig å oppleve traumer i løpet av livet. Ordet brukes imidlertid i dagligtale om mange forskjellige ting, og mange definerer dette som alle opplevelser som i ettertid forårsaker psykisk skade. Et traume i dagligtale kan være blant annet uventede dødsfall i nær familie, krigshendelser, bilulykker, vold, seksuelle overgrep eller arbeidskonflikter. Innenfor psykologien kan et traume også bety en hendelse som tilfredsstiller kriteriene til en hendelse som kan utløse PTSD. Et slikt traume kjennetegnes av en hendelse der man var i livsfare eller var truet på livet. Eventuelt kan man også har blitt utsatt for alvorlig kroppslig skade, truet med alvorlig kroppslig skade eller opplevd eller blitt truet med seksuell vold.
Selv dersom man benytter den snevrere psykologiske definisjonen av traumer, viser det seg å være ganske så vanlig forekommende. Faktisk mener man at rundt 80% av alle vil oppleve et eller flere slike traumer i løpet av livet. Av de som opplever slike traumer vil under 30% utvikle symptomer som ved PTSD, og en norsk studie viste nylig at omtrent 2,6% av den norske befolkningen vil ha sykdommen i løpet av livet.
Det kan også være nyttig å merke seg at dramatiske hendelser også disponerer for en rekke andre psykiske lidelser, slik at plager som strekker seg mer enn en måneds tid etter hendelsen godt også kan være annet enn PTSD.
Forskning har vist at effekten av traumer i stor grad påvirkes av måten man forholder seg til dem på. De som gjennomgår en traumatisk hendelse vil gjerne ha godt av en gjennomgang av denne hendelsen for å få oversikt og forståelse for hva som skjedde, sammen med god informasjon om hvilke plager vi mennesker normalt sett vil oppleve i etterkant av et traume. Dette vil gjerne kunne bidra til at man unngår uhensiktsmessige strategier og uheldig atferd i forhold til symptomer man opplever eller tanker man får. Når hendelsen er tilstrekkelig gjennomgått, vil det ofte være lurt med oppfølging igjen etter 3-4 uker, slik at de som eventuelt likevel skulle utvikle PTSD eller andre psykiske lidelser fanges opp og kan motta den riktige behandlingen for disse.
PTSD betegnes diagnostisk som posttraumatisk stresslidelse. Som navnet antyder beskriver diagnosen stressreaksjoner etter en traumatisk hendelse. Dette er i seg selv normalt rett etter et traume, men rekasjonene avtar som regel i løpet av 2-4 uker. Ved PTSD varer gjenopplevelsene, det intense ubehaget ved utsette for omstendigheter som minner om traumet, problemer med å huske hendelsesforløpet tydelig, psykisk overfølsomhet og alarmberedskap ved i lengere tid. PTSD kan samtidig også opstå som en forsinket reaksjon, selv om dette forekommer sjeldnere.
Traumefokusert kognitiv atferdsterapi er sammen med EMDR anbefalt behandling for PTSD. Kognitiv atferdsterapi for traumer inneholder i hovedsak tre deler: 1) psykoedukasjon om angst, frykt og PTSD, 2) kontrollert traumebearbeidning og gradvis eksponering for traumepåminnere, og 3) kognitiv omstrukturering av uhensiktsmessige tanker og antagelser om traumet, seg selv, andre og verden og følgene av traumet og PTSD.
Fobi er en uhensiktmessig frykt for et bestemt objekt eller en situasjon som er usannsynlig å kunne forårsake skade. Det er normalt at man opplever intens frykt når man står over for det man er redd for, men også at man opplever et sterkt ubehag ved ting som minner eller også bare ved å tenke på det. Fobier oppstår ofte i barndommen og i ungdomsalderen og var ofte livet ut uten behandling.
Fobisk angst kan knytte seg til hva som helst, men det er en tendens til at vi oftere er redde for dyr og situasjoner som til en viss grad var farlige for oss i vår evolusjonære historie. Dette innbefatter dyr som hunder, katter, slanger, og rotter, insekter som edderkopper, snegler, vepser og bier, situasjoner som trange, lukkede rom, høyder, lyn og torden, vann, havet og å fly og objekter som bakterier og virus, oppkast, spisse eller skarpe ting, nåler, ting med mange hull i, gamle ting og maskerte personer.
Kognitiv atferdsterapi i form av gradvis eksponeringsterapi har vist eksepsjonelt gode resultater. 80-95 % barn, unge og voksne opplever fullstendig eller vesentlig bedring i løpet av én sesjon med kognitiv analyse av fobien, deretter tre sammenhengende sesjoner med forlenget, gradvis eksponering og til sist én sesjon med tilbakefallsforebyggelse.
Generalisert angstlidelse (GAD) karakteriseres av overdreven bekymring og en opplevelse av manglende kontroll over angst og bekymring. De fleste opplever samtidig plagsomme fysiske angstsymptomer, som uro, anspenthet, søvnproblemer, smerter i rygg og nakke, manglende energi, kvalme eller diarré, nervøsitet og irritabilitet.
Kognitiv atferdsterapi er den best undersøkte behandlingen for GAD, og utgaver som har utfordring av positive og negative metatanker om bekymring som et vesentlig element er kanskje de mest effektive. Kognitiv terapi anvendes til å identifisere, utfordre og endre innholdet i bekymring, negative tankemønstre (bias) og antagelser. I tillegg fokuserer man atferdsmessig på gradvis eksponering i angstprovoserende situasjoner, gradvis reduksjon av unngåelse og sikkerhetsatferd. En del studier tyder på at man bør hemme engstelig atferd i både in vivo og in vitro eksponering og at avspenningsteknikker kan ha noe effekt på anspenthet, dog hovedsaklig situasjonelt.
Agorafobi betyr "frykt for torget eller markedsplassen", men omfatter i diagnostisk sammenheng kraftig og overdreven frykt for å oppholde seg på åpne plasser eller plasser med mange mennesker, eller for å oppholde seg andre steder der det vil være vanskelig å komme seg i sikkerhet, eller for å overhodet forlate hjemmet. Lidelsen opptrer som regel sammen med panikklidelse, men nyere forskning har vist at den langt oftere enn man tidligere har trodd også forekommer på egenhånd.
Kognitiv atferdsterapi som involverer gradvis eksponering er sannsynligvis den mest effektive behandlingen, men medisinsk behandling, hovedsaklig med SSRI, kan være et supplement eller et alternativ for personer, som ikke ønsker eller ikke er klare for kognitiv atferdsterapeutisk behandling.
Sykdomsangst kalles også gjerne for helseangst eller hypokondri og kjennetegnes av en vedvarende, overdreven bekymring for å ha eller få en eller flere alvorlige kroppslige sykdommer som over tid vil forverre seg. Mange med sykdommen har sterkt fokus på kroppslige fornemmelser og er veldig sensitive overfor kroppslige endringer. Som et resultat vil de oftere oppfatte normale kroppslige endringer og gjerne oppleve disse som unormale og truende. I tillegg somatiserer mange angst på måter som er forenelige med de somatiske sykdommene de er redde for og opplever dermed ofte et symptombilde som til forveksling ligner det reelle.
Såkalt dysmorfofobi, opplevelsen av at det er noe galt med deler av ens kropp eller ens utseende, regnes også som en del av diagnosen, så lenge dette ikke forekommer som del av en paranoid vrangforestilling. Dysmorfofobi kan imidlertid være vanskeligere å behandle enn vanlig sykdomsangst.
Sykdomsangst forekommer på et tidspunkt i løpet av livet hos 5-6 % av befolkningen, men er langt hyppigere blant pasienter for eksempel i allmennpraksis og ved poliklinikker, der noen studier angir at opp mot 20 % av pasientene møter med sykdomsangstrelaterte problemstillinger.
Tidligere fordommer mot hypokondri og sykdomsangst ville ha det til at tilstanden skyldtes et ønske om omsorg og oppmerksomhet, men dette er ikke understøttet av forskning i særlig grad. Oppmerksomheten man får i møte med helsevesenet er motsatt ofte er negativ og både utredning og evt. behandling er ofte både dyrt og ubehagelig.
I våre dager er det vanlig at personer med sykdomsangst bruker overdrevent mye tid på å lese helserelatert informasjon på nettet, fullstendig uten oppmerksomhet fra andre. Det illustrerer den faktiske årsaken til å oppsøge helsevesenet for de fleste - å få avkreftet at de lider av sykdom og dermed lette angst og oppnå en større opplevelse av kontroll.
Sykdomsangst blir helsevesenet i mange tilfeller bare møtt med forsøk på å utelukke fysisk sykdom i stedet for å prøve å forstå og behandle årsaken til symptomene. Problemet er at selv de beste medisinske undersøkelsene ikke kan absolutt utelukke sykdom og forsikringer om fravær av sykdom varer oftest ikke lenge. Pasienter med sykdomsangst har bruk for samtidig å motta ordentlig behandling for sykdomsangsten og at det legges en plan som sikrer dem somatisk undersøkelse, diagnostisering og behandling på like vilkår med andre pasienter, men også et pasientforløp som tar hensyn til sykdomsangsten.
I behandlingen av selve sykdomsangsten har kognitiv atferdsterapi det beste evidensgrunnlaget og den beste effekten å vise til. I motsetning til det man kanskje skulle tro, fokuserer effektiv terapi ikke på å styrke troen på at man egentlig er frisk, men på å øke toleransen for usikkerhet omkring egen helse og katastrofetanker om sykdom. I tillegg fokuseres det på å redusere tiden som brukes på å søke forsikring, bekreftelse og ny medisinsk informasjon og å i stedet benytte tiden og energien på konstruktive, meningsfulle og lystbetonte formål.
I all hovedsak er det kun kognitiv adferdsterapi som har vist effekt mot sykdommen, selv om medisiner, som SSRI, noen ganger kan benyttes.
Søvnløshet er den folkelig betegnelsen for diagnosen insomni. For å tilfredsstille de diagnostiske kriteriene for insomni skal det være en vesentlig forsinkelse av søvnen og/eller betydelige, ufrivillige oppvåkninger.
Det finnes ikke noen eksakt diagnostisk definisjon for søvnlatens og oppvåkninger, men i forskning benyttes ofte 30 minutter som terskelverdi for de som regnes som vesentlige avvik fra normal søvn. I tillegg skal søvnforstyrrelsen medføre funksjonssvekkelse og/eller ubehag i løpet av dagen og være til stede minimum 3 ganger hver uke i minimum en måned.
Generelt skiller man mellom forbigående insomni (mindre enn en måned), akutt insomni (1-3 måneder) og kronisk insomni (mer enn tre måneder). I tillegg skal man diagnostisk beskrive om søvnløsheten er en følgetilstand av et annet psykisk, somatisk eller medisinsk problem (sekundær insomni) eller om den skal forstås som en selvstendig lidelse (primær insomni).
Nyere forskning har avdekket at skillet mellom primær og sekundær insomni ikke bør forstås kategorisk, men som en glidende overgang mellom disse to ytterpunktene. Hvor den enkeltes insomni plasserer seg langs dette kontinuumet er avgjørende for forståelse og behandling.
Årsaken til søvnløshet er som regel et samspill av gener, miljø, stressende livshendelser og psykiske eller somatiske utfordringer. Når søvnproblemet har utviklet seg er dog den viktigste vedlikeholdende årsaken fysiologisk, kognitiv og følelsesmessig overaktivering i sovesituasjonen.
Effektiv førstevalgsbehandling retter seg mot å endre overaktiveringen ved bruk av en kombinasjon av stimulus kontroll, søvnrestriksjon og søvnhygiene med vesentlig bedring eller full helbredelse oftest i løpet av fem sesjoner med kognitiv atferdsterapi for insomni (KAT-I).
Misofoni er en lidelse som innebærer intenst ubehag ved en eller flere spesifikke lyder. Ofte er graden av ubehaget også til en viss grad avhengig av kilden til lyden. Oftest oppleves det størst ubehag ved lyder som stammer fra familiemedlemmer, kjæreste, venner eller arbeidskollegaer som man tilbringer en del tid sammen med. En mulig underkategori kalles fonofobi. Ved fonofobi er frykt for en helt spesifikk lyd dominerende i sydomsbildet.
Selve navnet misofoni betyr "hat for lyd" og ble foreslått først i 2001. Tidligere har lidelsen også blitt kalt "Selective Sound Sensistivity Syndrome".
Det er foreløpig lite forskning på lidelsen og den er ikke en offisiell diagnose. Lite vites derfor med sikkerhet om årsakene til lidelsen, men foreliggende forskning peker på en kombinasjon av familiær predisposisjon, generell lydsensitivitet, oversensitiv kobling mellom auditiv korteks og M-CIN-nettverket som styrer auditivt fokus, og forstørret amygdala. I tillegg er det sannsynlig tendens til negative følelser og høyere grad av fysiologisk reaktivitet generelt er med på å øke ubehaget ved lydene over tid.
Kvinner er langt mere sannsynlige å utvikle misofoni enn menn, hvilket de også er for de fleste psykiske lidelser. For de fleste oppstår lydubehaget i 9-12 årsalderen og knytter seg i starten til medlemmer av deres egen familie. Senere er det normalt at ubehaget sprer seg til lignende lyder også hos andre samt også delvist kan utløses av beslektede visuelle stimuli, for eksempel å se andre spise.
Det finnes ingen veletablert behandling, men det finnes en del studier av lav-moderat kvalitet, som antyder at kognitiv atferdsterapi kan være effektivt. I tillegg foreligger det gode erfaringer med denne behandlingen.
De virksomme komponentene ser ut til å kunne være psykoedukasjon, informasjon til familie og venner, kognitiv omstrukturering av attribusjon for ubehaget, reevaluering av normer for lydproduksjon, trening i avspenningsteknikker, bruk av resiprok inhibisjon, gradvis, kontrollert og forsiktig eksponering og øvelse i å anvende teknikkene i naturlige kontekster.
På godt norsk kalles lidelsen også hårnappingslidelse. Lidelsens mest kjennetegnende aspekter er at man napper ut hår fra et eller flere steder på kroppen, oftest øyenbryn eller andre steder på hodet, i et omfang som medfører merkbart hårtap. De fleste oppelver en sterk trang til å utføre de repetitive handlingene, men for en del skjer hårplukkingen automatisk når de er opptatt med andre ting.
Trikotillomaniens funksjon er høyst individuell og all behandling bør derfor starte med en funksjonell atferdsanalyse for å avdekke de unike opprettholdende årsakene. For noen er det en måte å distrahere seg og dempe negative følelser, mens andre opplever det gir en form for tilfredsstillelse og lettelse. Stressfulle livshendelser og generelt mer tristhet, angst og ensomhet har en tendens til å forverre symptomene.
Lidelsen debuterer ofte i rett før puberteten og man blir sjeldent kvitt den uten hjelp.
Den beste eksisterende forskningen peker på en kombinasjon av vaneendringstrening (Habit Reversal Training; HRT) og kognitiv atferdsterapi samt behanding av evt. samtidig angst, OCD, eller depresjon som beste behandling for trikotillomani. Noe forskning underbygger også bruk av antidepressiva.
Dermatillomani kan på norsk også kalles hudplukkingslidelse. 1,4-2,1 % identifiserer seg med denne lidelsen, som er preget av tvangspreget plukking på huden i et omfang som fører til sår og evt. arr. Ofte konsentrerer hudplukkingen seg om områder i anisktet og konsekvensene av lidelsen er derfor i mange tilfeller godt synlige for andre. Tross stor opplevd skam klarer de fleste ikke å slutte uten at de mottar hjelp.
I mange tilfeller foreligger andre psykiske lidelser og problemstillinger som er med på å forverre dermatillomanien. Behandling av disse er imidlertid som regel ikke tilstrekkelig til å behandle lidelsen. De best forskningsmessig underbygde elementene i direkte behandling er vaneendringstrening, som på engelsk heter Habit Reversal Training (HRT) og kognitiv terapi.
En viktig del av behandlingen er å forstå handlingene via funksjonell atferdsanalyse. De direkte opprettholdende faktorene kan nemlig være høyst individuelle og forståelsen av disse er avgjørende for å endre de utløsende faktorene, erstatningsatferd og å endre konsekvensene av handlingene.
Lidelsen er kanskje mest kjent som Body Dysmorphic Disorder eller BDD. Den karakteriseres av hyppig og intens opptatthet og bekymring knyttet til subjektivt opplevde kroppslige deformiteter, oftest i ansiktet. Mange unngår andre, forsøket å skjule deler av kroppen eller får for plastiske operasjoner for å korrigere utseendet. Plastiske inngrep medfører, i likhet med de andre forsøkene på å skjule eller kompensere for den utseendemessige "feilen", som regel en forverring av tilstanden.
Kognitiv atferdsterapi er anbefalt behandling, men det krever at denne er tilpasset dysmorfofobi for at den skal være effektiv. Flere studier peker blant annet på at det kan forverre tilstanden hvis man i terapien fokuserer på å utfordre tanken om at man har en utseendemessig deformitet. I stedet bør den kognitive delen av behandlingen ta utgangspunkt i i hvordan det er hensiktsmessig å forholde seg til den opplevde deformiteten og følgeproblemer det faktisk er mulig å gjøre noe ved kontrollere (f.eks. grad av ubehag, bekymring og tap av lystbetonte aktiviteter og relasjoner). En viktig komponent i behandlingen er dessuten gradvis og forsiktig eksponering med responshindring.
SSRI-behandling er anbefalt ved alvorlige tilfeller.
Tourette syndrom er en diagnose som beskriver tilstedeværelsen av kroniske vokale og motoriske tics. Tics er plutselige, kortvarige og repetitive verbale eller kroppslige handlinger, som ikke er rytmiske. De foranlediges i 79-92 % av tilfellene av indre intens og ubehagelig, sensorisk trang til å utføre ticsene.
Handlingene er ufrivillige men utføres under en viss bevisst kontroll. Mange med tics har andre samtidige psykiske vansker samtidig som ticsene i seg selv påfører risiko for psykiske lidelser via behov for omfattende tilpasninger, nederlag i utdannelse eller jobbsammenheng, lavt selvverd, dårlig selvtillit og senket livskvalitet.
Effektiv behandling av vært til stede i over 40 år i form av vaneendringstrening (HRT). I de siste årene har det kommer ny behandling som har bygget videre på HRT med flere nye, effektive komponenter. CBIT er den best undersøkte av disse. Den omfatter psykoedukasjon, oppmerksomhetstrening, funksjonell atferdsanalyse for å målrette behandlingen ytre og indre utløsende faktorer og forsterkende konsekvenser, trening i å bruke mot-tic, sosial støtte, utviklingsmessig passende bruk av atferdsforsterkning for å understøtte ferdighetstrening og supplerende kognitiv atferdsterapi.
ADHD heter i Norge egentlig forstyrrelse og aktivitet og oppmerksomhet eller hyperkinetisk oppmerksomhetsforstyrrelse. ADHD er imidlertid langt bedre kjent, da dette er kort for Attention-Deficit/Hyperactivity Disorder, som er navnet på diagnosen i USA. ADHD har tre symptomdomener med til sammen 18 symptomkriterier. De overodnede domenene er uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet.
Ved moderat til alvorlig ADHD er anbefalt behandling en kombinasjon av sentralstimulerende medisin og psykososiale intervensjoner, som igjen består av tilpasninger i miljø, lærings- og problemløsningsstrategier, etablering av rutiner, ytre og indre forsterkning og kognitiv atferdsterapi. Mange med ADHD har tilleggsproblematikker som sinne, følelsesmessig ustabilitet, atferdsproblemer, angst, depresjon, søvnproblemer, sensorisk hypo- og hypersensitivitet og rusproblemer. En del barn har også enkoprese og/eller enurese. Disse samtidige problemstillingene krever egne intervensjoner, som også bør tilpasses personens ADHD-symptomer.
Vår forståelse av autisme har endret seg radikalt de siste 15-20 årene. I nåværende diagnostisk forståelse og praksis er infantil autisme (barneautisme) asperger syndrom, atypisk autisme og gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, uspesifisert alle erstattet av én diagnose, som heter autismespektrumforstyrrelse (ASF). Denne krever vedvarende vansker innenfor 1) samtlige tre symptomkriterier for sosial kommunikasjon og interaksjon, pluss 2) minst to av fire former for begrensede, repetitive atferdsmønstre.
Tidligere besto diagnosene av tre symptomdomener og kognitive og språklige evner ble brukt som diagnostisk skillelinje. Dette er nå erstattet av hyper- og hyposensitivitet.
Personer med ASF har ofte komorbide vansker, bl.a. angst, OCD, depresjon, ADHD, tics, søvnproblemer, atferdsproblemer, følelsesmessige svingninger, mageproblemer, overvekt, enkoprese og enurese, språkforstyrrelser og spesifikke kognitive svekkelser eller psykisk utviklingshemming.
Atferdsutfordringer hos barn og unge er veldig utbredt og i de fleste tilfeller normalt. Atferdsforstyrrelsene oppstår når atferden er til stede over tid, er hemmende for barnet og forstyrrer omgivelsene i stor grad. Opposisjonell atferdsforstyrrelse er kjennetegnet av at barnet ofte reagerer med sinne og er trossig og hevngjerrig overfor foreldrene og/eller andre voksne.
Atferdsforstyrrelse er en oftest mer alvorlig form for problematferd og som ofte oppstår etter en periode med opposisjonalitet. Atferdsforstyrrelse kjennetegnes av mer aggressiv og noen ganger farlig atferd, ødeleggelse av ting, skulking, løgn og ulovligheter.
Effektiv behandling baserer seg på atferdsterapeutiske prinsipper, gjerne i kombinasjon med kognitiv atferdsterapi for de eldre unge. Disse tilnærmingene ble tidligere omtalt som atferdsmodifikasjon, men kalles nå ofte positiv atferdsendring, da behandlingen forkuserer på å hjelpe foreldre og barn med å kommunisere bedre, oppnå mer positiv interaksjon, å bruke forsterkning til å styrke ønsker atferd og utslukking til å svekke uønsket atferd.
Kriser vil ofte ha overlapp med det som ofte kalles traumer. Dette kan være uventede dødsfall i nær familie, ulykker eller andre former for overhengende livsfare. Begrepet brukes imidlertid også om livskriser som arbeidskonflikter, skilsmisser, slutt på samboerskap, tap av jobb, tap av anseelse eller en selv eller familie eller venner havner i vanskelige situasjoner av annen årsak.
Ofte vil kriser, uansett alvorlighetsgrad, være utfordrende for oss. Det kan medføre angstsymptomer som økt muskelspenning, stølhet, hjertebank, kaldsvetting, økt vaktsomhet, magebesvær, hurtig pust, synsforstyrrelser, svimmelhet, prikkinger i huden og dårlig eller redusert søvn.
For de fleste som opplever seg som å være i en krise gjelder imidlertid at de også har risiko for å utvikle andre psykiske lidelser. De som har vært i kriser der man har vært i fare for å dø, bli alvorlig skadet eller bli utsatt for overgrep vil det være særlig viktig med debriefing i etterkant for å få en oversikt over hva som har skjedd og ens rolle i det hele. Disse personene vil også ofte ha behov for informasjon om hva som kan forventes av psykiske og kroppslige symptomer i etterkant av en slik opplevelse. Riktig timing på hjelpen og god og omsorgsfull informasjon kan hos disse forebygge utvikling av psykiske lidelser.
Personer som gjennomgår kriser i forbindelse med hendelser i livet, vil også gjerne oppleve psykiske og kroppslige plager. Også for disse vil det være nyttig å vite hva som er normalt ved slike hendelser og eventuelt få hjelp dersom de skulle utvikle sykdommer. Utover dette kan det være nyttig å få støtte og få drøfte og rydde i de problemer som skulle oppstå.
Bipolar lidelse ble tidligere kalt manisk depressiv lidelse regnes blant de affektive lidelsene. Sykdommen kjennetegnes av høyt eller lavt stemningsleie som gjerne følges av normale perioder i mellom.
Mani er en sykelig heving av stemningsleiet med økt hastighet på tanker og tale, høy selvtillit og stor aktivitet. En enkelt periode med hevet stemningsleie kalles manisk episode og er ikke nødvendigvis del av bipolar lidelse, slik heller ikke depressive perioder nødvendigvis er det. Noen vil også kunne oppleve en mildere form for hevet stemningsleie kalt hypomani, som gjerne skilles fra mani ved at man ved hypomani beholder arbeidsevnen. Mange med hypomani opplever dette som en behagelig tilstand, hvilket for noen medfører risiko for hyppigere perioder med både hypomani og mani.
Det skilles mellom bipolar type 1 og bipolar type 2. Personer med bipolar type 1 vil ha hatt minst en episode med mani og de fleste av dem vil oppleve flere og lengre perioder med depresjon. Bipolar type 2 er en lidelse der man opplever depresjoner og hypomanier, men der man ikke har hatt noen manisk episode. Det finnes en tredje type bipolar lidelse som kalles cyklotymi, der episodene med hypomane eller depressive symptomer ikke tilfredsstiller kriteriene for bipolar type 2, men det er usikkert om denne siste formen faktisk bør kalles bipolar sykdom.
En verdensomspennende undersøkelse viste at 0,6% utvikler bipolar type 1, 0,4% type 2 og 1,4% symptomer som tilfredsstiller kriteriene for cyklotymi gjennom livet. Man antar at det er en sterk arvelig komponent forbundet med sykdommen og de fleste utvikler symptomene i ungdomsårene eller ung voksen alder. Ved depresjoner før 20 års alder, mistenkes det gjerne bipolar sykdom.
Medikamenter utgjør en viktig del av behandlingen ved bipolar sykdom og har god vitenskapelig dokumentasjon på effekt. Imidlertid er det mange som ikke ønsker å bruke medisinene langvarig og det er undersøkelser som viser at mindre enn 50% av de som er anbefalt medisin over tid bruker sine medikamenter som foreskrevet. Det meste tyder på at tidlig diagnose og behandling bedrer prognosen i form av lavere risiko for tilbakefall og bedre effekt av medikamentell behandling.
Kognitiv adferdsterapi og god informasjon om sykdommen bør brukes sammen med medisiner og det er vist at dette trolig kan forebygge både maniske og depressive episoder. Det vil ofte være nyttig å lære seg å identifisere tidlige symptomer på både høyt og lavt stemningsleie samt å unngå adferd som vil øke sannsynligheten for maniske eller depressive episoder. I selve de affektive episodene fokuserer kognitiiv atferdsterapi på å lære hvordan man kan identifisere manisk eller depressiv tenking og utfordre denne samt handle i retning av å motvirke de følelsesmessige utsvingene.
Intelligens omtales ofte som IQ, men er mer korrekt betegnet som generelt kognitivt funksjonsnivå. Intelligens omfatter nemlig en rekke forskjellige kognitive funksjonsområder og IQ er litt forenklet forklart et uttrykk for gjennomsnittet av disse.
Intelligens angis oftest i IQ- eller standardskårer, som noen ganger også omtales som indeksskårer. Uansett hvilket navn man bruker er alle disse målene skalerte mål, hvilket vil si at de beskriver hvor et resultat ligger målt mot gjennomsnitt, og representerer det samme skalerte målet. Det gjennomsnittlige resultatet for disse er 100, mens normalområdet, som 2/3 av befolkningen skårer innenfor, er mellom 85 og 115.
Nivåene under gjennomsnittsområdet heter inferioritas intellectualis (IQ 70-84) og psykisk utviklingshemming. Psykisk utviklingshemming deles igjen oppi lett (IQ 50-69), moderat (IQ 35-49), alvorlig (IQ 20-34) og dyp (IQ 19 eller lavere). Kategoriene assosieres ofte med spesifikke IQ-scorer, men dette er en overforenkling, da man skal vurdere bl.a. adaptiv funksjon, og sosial og følelsesmessig funksjon også.
På den andre siden av gjennomsnittsområdet er de med IQ-skårer på 115 og høyere. IQ over 130 refereres til som genusområdet. Man kunne forledes til å tro at de med høy intelligens er bedre beskyttet mot psykiske lidelser, men høy intelligens er gjennomgående ikke funnet å være en beskyttende faktor i store undersøkelser. Omvendt har man faktisk funnet lavere forekomst av psykiske lidelser hos de med psykisk utviklingshemming sammenlignet med de med gjennomsnittlig intelligens.
Årsakene til sistnevnte er ikke godt belyste, men formodes å skyldes en kombinasjon av at de instrumentene man benytter seg av til å måle psyksiske symptomer kanskje ikke er godt nok tilpasset de med lavere intelligensnivåer eller at psykiske lidelser kanskje arter seg annerledes enn det gjør for de normaltbegavede.
Uansett er det en kjensgjerning høy begavelse ikke gir noen ekstra beskyttelse mot psykiske lidelser, også selv om intelligens er høyt korrelert med evne til å lykkes i samfunnet mer generelt. Kanskje skyldes dette at høy begavelse også medfører en viss risiko. Bl.a. kan veldig begavede barn, unge og voksne oppleve seg forskjellige fra andre, ha veldig forskjellige interesser, kjede seg på skole og i utdannelse og også utvikle dårlige arbeidsvaner, som straffer seg senere i livet.
ORGANISASJONSNUMMER.: 928 654 613
Copyright © Med enerett
