Panikkangst er en angstlidelse som kjennetegnes av hyppige og plutselige anfall av intens frykt eller panikk. Panikkanfallene består av de fysiologiske symptomer, som f.eks. hurtig puls, hjertebank, svette, svimmelhet, tung pust, hyperventilering, skjelving, kvalme og smerter i brystregionen, i kombinasjon med en opplevelse av fare, å miste kontrollen og at du kan besvime eller dø.
Som regel akkompagneres symptomene av sterke handlingsimpulser om å komme seg vekk, å søke trygghet og å oppnå kontroll over de kroppslige reaksjonene. Anfallet når som regel toppunktet i løpet af 10-15 minutter og reduseres deretter ganske fort i intensitet. Likevel er periodene mellom anfall oftest preget av bekymring og angst for nye anfall og denne forventningsangsten er i mange tilfeller et større problem enn de kortvarige anfallene i seg selv.
I motsetning til annen angst forekommer panikkanfallene uforutsigelig, altså uten at man kan sette dem i sammenheng med bestemte situasjoner. Mange endrer på vesentlige aspekter ved hverdagen for å unngå anfall eller å redusere konsekvensene av dem. En tredjedel utvikler agorafobi og da som regel i løpet av det første året etter panikklidelsens debut.
For å leve opp til symptomkriteriene for panikkangst skal man ifølge ICD-10 ha hatt minst 4 anfall i løpet av en 4-ukers periode. For at anfall av angst skal kvalifisere som et panikkanfall skal man ha minst 4 symptomer, hvorav minst 1 skal være et autonomt symptom (hjertebank, svette, skjelving eller munntørrhet). Mange opplever flere såkalte delvise anfall, der man har episodisk angst av lavere intensitet.
Den best vitenskapelig underbygde behandlingen for panikkangst er kognitiv atferdsterapi, men også innenfor denne generelle metoden er det veldig stor forskjell på effekten av behandlingselementene. De klart mest effektive komponentene er kognitiv omstrukturering og interoceptiv eksponering. In vivo eksponering, muskelavspenning, virtual-reality eksponering og pusteøvelser (inklusive å puste i en papirpose) har sannsynligvis liten eller ingen effekt og kan i noen tilfeller også forverre tilstanden.
Medisinsk behandling er oftest i form av selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) og selektive serotonin og noradrenalingreopptakshemmere (SNRI), som er to slags antidepressiver. Benzodiazepiner benyttes i en del tilfeller for å dempe enkelte anfall, men bør ikke benyttes som behandling for selve lidelsen.
Diagnosen panikkangst eller panikklidelse er en angstlidelse, som karakteriseres av gjentagende, uventede anfall av panikk, der intens frykt opptrer sammen med en rekke kroppslige og kognitive symptomer. Disse symptomene utvikler seg fort og plutselig, uten noen åpenbar ytre årsak i situasjoner uten reell fare.
For at et anfall skal leve opp til de diagnostiske kriteriene for et panikkanfall skal to betingelser være oppfylte: 1) anfallet skal omfatte minst 4 av de følgende symptomene samtidig og 2) minst ett av symptomene skal være et autonomt symptom, altså ett av symptomene 1 til 4.
Anfall med færre enn 4 symptomer betegnes som et delvist anfall. Hvis man har panikkangst er det normalt at man også har mange av slike mer begrensede anfall.
For å leve opp til de diagnostiske kriteriene for panikkangst skal man ha hatt 4 eller flere fulle anfall innenfor en 4-ukers periode. I henhold til den europeiske diagnostiske klassifikasjonsmanualen ICD-10 har man en alvorlig grad av panikklidelse, hvis man har 4 eller flere anfall om uken.
De fleste plages de fleste av frykt og bekymring også mellom anfallene. Denne knytter seg oftest til når og hvor nye anfall vil forekomme og hva konsekvensene av disse vil være. Forventningsangsten er ofte mer forstyrrende og plagsom enn panikken i seg selv. I tillegg kan den noen ganger bli så intens at den i seg selv utløser nye anfall. Paradoksalt nok har man påvist at jo reddere man er for nye anfall, dess oftere forekommer de.
For å forsøke å unngå panikkanfall og/eller minimere konsekvensene tilpasser mange hverdagen, så de oppholder seg mer hjemme, unngår situasjoner med mange mennesker, slutter på skole eller på jobb og lignende. Dette kalles unngåelsesatferd.
Samtidig endrer mange også atferd i de situasjonene de deltar i, hvilket kalles sikkerhetsatferd. Dette kan for eksempel være å ha med seg beroligende medisin, sørge for bare å være steder der det er mulig fort å komme seg «i sikkerhet», og å holde godt øye med toaletter, utganger og lignende, der man kan gjemme seg, og alltid å ha med mobiltelefon for å kunne ringe om hjelp.
Lidelsen debuterer typisk sent i tenårene eller i tidlig voksenalder, men det er ikke ualminnelig at eldre eller yngre barn også utvikler lidelsen. Når panikkangsten først har utviklet seg er den i de fleste tilfellene kronisk, med mindre man mottar effektiv behandling. De fleste søker hjelp først når de er midt i 30-årene.
Panikkangst medfører for mange alvorlig nedsatt livskvalitet og bidrar i tillegg til vesentlig økt risiko for senere depresjon og uførhet. I tillegg har personer med lidelsen langt større risiko for alkoholisme og misbruk eller avhengighet av narkotiske stoffer.
Det er snakk om en av de mest vanlige psykiske lidelsene og også en av de mest utbredte angstlidelsene. Estimatene for livstidsprevalensen varierer mellom 2 % og 6 %. Innenfor 12 måneder er det anslått at 2,7 % av befolkningen vil lide av panikklidelse og at omkring 45 % av disse vil være alvorlige tilfeller. Lidelsen er mye vanligere hos kvinner enn hos menn med forekomster på henholdsvis 3,8 % og 1,6 % i løpet av det siste året.
Når det gjelder panikkangstanfall som ikke når opp til diagnostisk terskelnivå er disse langt, langt vanligere. I underkanten av 25 % har ett eller flere av disse anfallene en eller flere ganger i løpet av livet.
For å oppfylle kriteriene for diagnosen panikkangst må man ha panikkanfall. Men man kan godt ha både ett eller flere anfall av panikk uten at man oppfyller kriteriene for denne lidelsen. En lege eller psykolog som vurderer om du har panikkangst eller ikke vil derfor ta stilling til om du har hatt fire eller flere anfall innenfor en periode på fire uker.
I tillegg vil legen eller psykologen også ta stilling til tanke og følelsene dine knyttet til anfallene og i hvilken grad hverdagen din er forstyrret. For å leve opp til diagnosekriteriet for panikkangst skal man enten være redd for nye anfall i en grad som medfører vesentlig ubehag eller forsøke å unngå panikk på måter som forstyrrer hverdagen.
Agorafobi er en angstlidelse hvor man lider av en intens frykt for å oppholde seg utenfor hjemmet, for eksempel på steder med mange mennesker, steder hvor det er vanskelig å komme seg vekk og steder hvor det er vanskelig eller langt å komme seg hjem. Panikkanfall er ofte utløsende både for panikklidelse og agorafobi og disse utvikler seg ofte også sammen, ikke minst fordi unngåelses- og sikkerhetsatferd i mange tilfeller over tid vokser så man utvikler en selvstendig frykt for mange steder og situasjoner. Tidligere har man derfor trodd at disse to lidelsene hang sammen, men nyere forskning har avdekket at de godt kan utvikle seg uavhengig av hverandre. Omkring en av tre med panikkangst har også agorafobi og det vanligste er at denne utvikler seg i løpet av de første året.
Panikkanfall kan oppstå som en direkte effekt av narkotiske stoffer, medisiner og medisinske tilstander som høyt stoffskifte (hypertyreose) og vestibulær dysfunksjon. Denne form for panikkanfall vil oftest skyldes andre forhold enn alminnelige anfall av panikk og krever andre former for behandling. Diagnosen panikkangst skal derfor heller ikke benyttes i disse tilfellene.
Panikkanfall forekommer ofte også i forbindelse med andre psykiske lidelser, som for eksempel depresjon, sykdomsangst, sosial angst, spesifikke fobier, OCD, GAD og PTSD. Panikkanfall i forbindelse med depresjon har vist seg å betydelig øke risiko for selvmord og panikk i forbindelse med andre lidelser er generelt et tegn på mer alvorlige symptomer.
Hvis panikkanfallene utelukkende oppstår i situasjoner som kan forklares av den andre psykiske lidelsen skal de ikke diagnostiseres som panikkangst.
For eksempel kan panikkanfall som bare forekommer i forbindelse med sosiale situasjoner hos en person med sosial angst (sosial fobi) ikke anses som en del av panikkangst. Tilsvarende har en del med sykdomsangst panikkanfall i situasjoner, hvor de er veldig overbeviste om at de lider av en farlig sykdom og kommer til å dø. Disse anfallene skal heller ikke regnes som panikkangst, men som en del av sykdomsangsten, og andre behandlingselementer vil som regel være påkrevd for effektiv behandling.
Blant pasienter som mottar behandling ved psykiatriske sykehus rapporterer mellom 40 og 70 % å ha hatt minst ett anfall om natten, altså et anfall som startet mens de sov og forårsaket en plutselig oppvåkning i en tilstand av panikk. 30-45 % opplever gjentatte anfall om natten. De fleste opplever disse anfallene 1-3 timer inn i søvnen og det er sjeldent mer enn ett tilfelle per natt.
De som flere ganger opplever å våkne fra søvn midt i et fullt panikkanfall blir ofte redde for å sove. Noen utsetter med vilje tidspunktet for når de forsøker å sove, mens andre får problemer med å sove på grunn av at angsten påvirker innsovningsevnen. Ikke alene kan dette lede til søvnløshet, men også kronisk søvnunderskudd, som igjen øker risikoen for flere panikkanfall.
Avhengig av hvordan dette har utviklet seg, kan det være nødvendig med særlige tilleggselementer i behandlingen for de som også lider av anfall mens de sover.
De fleste som utvikler panikklidelse har i forveien en sårbarhet for lidelsen som følge av en eller flere risikofaktorer. Den kanskje viktigste av de predisponerende årsakene er gener.
Studier har vist at direkte slektninger til en person med panikkangst har ca. 40 % risiko også for selv å utvikle lidelsen. Deler av denne risikoen kan naturligvis også skyldes miljøpåvirkning, men man har funnet at et komplekst nettverk av genetiske faktorer påvirker graden av reaktivitet i visse nervebaner i hjernen, som gjør at panikkanfall lettere kan oppstå.
Omsorgssvikt, overgrep og traumer, særlig i barndommen, øker også sannsynligheten for at man senere vil lide av panikkangst. Denne typen predisponerende faktorer har dog en uspesifikk effekt i den forstand at de gir en generell forhøyet risiko for langt de fleste psykiske lidelser. Det samme gjelder for utrygge tilknytningsmønstre (pågående/engstelig, unnvikende/utrygg eller desorganisert) i barndommen.
På samme måte er det også flere enn normalt med en historie med alvorlig medisinsk sykdom, men dette er også en risikofaktor for psykiske lidelser generelt.
Kvinner er utsatt for ca. dobbelt så stor risiko for å utvikle lidelsen sammenlignet med menn, hvilket lidelsen har til felles med øvrige internaliserende psykiske lidelser, inklusive alle angstlidelser og depresjon.
Angstsensitivitet og angst for angsten
Mens personlighetstrekket Nevrotisisme (tendens til negative følelsesmessige tilstander) er felles for alle angstlidelsene er "angst for angsten" mere unik for panikkangst. En sentral del av denne frykten er overbevisningen om at angsten og de tilhørende symptomene vil føre til alvorlige psykiske, fysiske og sosiale konsekvenser langt ut over det umiddelbare kroppslige og følelsesmessige ubehaget i under selve anfallet.
Angstsensitivitet medfører en risiko for å utvikle panikklidelse, fordi den senker terskelen for fryktreaksjoner ved normale og ufarlige kroppslige reaksjoner. F.eks. rapporterer personer med høy angstsensitivitet høyere subjektivt opplevd ubehag ved diverse prosedyrer som utløser sterke kroppslige sanseopplevelser, som CO2-inhalering, ballongoppusting og hyperventilering. Etter panikkanfall øker typisk angstsensitiviteten ytterligere og bidrar de til risikoen for ytterligere anfall.
Interoceptiv bevissthet
Personer som opplever mange panikkanfall har ofte en forhøyet bevissthet om, eller bedre evne til å oppdage, de kroppslige endringene som er forbundet kroppslige aktivering. Særlig ser dette ut til å gjelde evnen til å oppfatte hjerterytmen, som i forskningslitteraturen opptrer som en veldig stabilt tilstedeværende egenskap.
Denne økte evnen til indre bevissthet er antakelig hverken en nødvendig eller tilstrekkelig årsak til å utvikle panikkangst, men øker likefullt sannsynligheten for anfall av panikk. Dette skjer fordi den interoceptive bevisstheten "hjelper" en til å oppdage mindre kroppslige endringer, som i neste omgang kan utløse anfall, hvis de oppfattes som farlige.
Det første panikkanfallet
Som tidligere nevnt er frykt en naturlig og evolusjonært fordelaktig respons på truende situasjoner. Frykten under det første anfallet av panikkangst er i motsetning til dette oftest ubegrunnet, fordi det mangler en identifiserbar trigger og objektiv fare. Anfallet utgjør derfor det man kaller en "falsk alarm".
De fleste opplever sitt første panikkanfall utenfor hjemmet, mens de er på jobb eller på skolen eller mens de er under transport, i bil, på sykkel, eller i buss. Oftest er det første anfallet også i en offentlig sammenheng og ikke sjeldent i sammenhenger som involverer en form for sosial, kritisk oppmerksomhet fra andre.
Situasjonene har det til felles at de de kroppslige symptomene fort oppleves som mer truende, på grunn av enten funksjonsforstyrrelse (kjøre bil), at man er fanget (fly, heis, møter), negative sosiale vurderinger (jobbmøter, sosiale sammenkomster) eller avstand fra opplevd sikkerhet (tur i naturen, opphold i utlandet). Samtidig er det sannsynlig at man opplever at man i liten grad er i stand til å kontrollere eller påvirke hvordan symptomene og situasjonen utfolder seg, hvilket gjør det mer skremmende.
Resultatet er at panikk lettere inntreffer i disse situasjonene.
Rundt 70 % rapporterer en eller flere av de tre første utløsende årsakene, men disse atskiller seg ikke fra utløsende årsaker til andre angstlidelser.
Selve kjernen i panikkangst er ikke panikkanfallene i seg selv, men angsten for nye anfall og konsekvensene av disse samt atferdsmessige endringer for å forsøke å unngå anfallene og minimere konsekvensene av dem.
Interoceptiv betinging
Den kanskje viktigste bidragsyteren til angsten for nye anfall kalles interoceptiv betinging. Dette er en innlært, primært automatisk, frykt for indre opplevelser, som tung pust eller økt hjerterytme, som følge av gjentatte opplevelser samtidig med intens frykt, smerte eller ubehag. Den interoceptive betingingen gjør at lav-intensitets fysiske komponenter i den tidlige delen av angstresponsen i seg selv blir i stand til utløse veldig kraftige angstsymptomer.
Sagt på en annen måte kan normalt knapt merkelige angstrelaterte kroppslige endringer bli i stand til å skifte over til panikk, litt som de trykker på en bryter. Det er viktig å merke seg at panikken som betinget respons er uavhengig av bevisst oppmerksomhet på triggerne, så denne bryteren kan altså utløses helt uten noen bevisst involvering.
Over tid kan derfor forsterket interoceptiv betinging gjøre at selv minimale endringer i relevante kroppslige funksjoner kan utløse panikkangsten, til og med i situasjoner der man bevisst ikke er tilstede, som mens man sover eller er under narkose.
Katastrofal feilfortolkning
En annen viktig del av forklaringen på den akutte frykten er feilfortolkning av panikk-relaterte kroppslige sanseopplevelser. Dette er misoppfattelse av indre opplevelser som tegn på snarlig død, at man er i ferd med å miste kontrollen over seg selv, og lignende.
Det er en pågående og livlig vitenskapelig debatt om denne typen katastrofal misoppfattelse i utgangspunktet kan utløse panikkangst alene, eller om disse tankene oppnår denne evnen via gjentatte ganger å være tilstede samtidig sammen med panikkanfall, altså klassisk betinging.
Debatten er av mindre praktisk interesse, da det er veletablert at angst for nye anfall mellom panikkanfallene og katastrofetanker i oppløpet til og under anfallene spiller en viktig rolle.
Personer med panikkldidelse har gjerne en sterk overbevisning om at de kroppslige symptomene under panikk kan forårsake fysisk eller psykisk skade og de har gjerne katastrofale forestillinger når de opplever kroppslige endringer eller er bevisst om katastroferelaterte ord som "død", "sinnsyk" og hjerteslag. I tillegg er det betydelig økt sannsynlighet for at de blir engstelige av ufarlige fysiologiske endringer, som de man kan utløse ved kardiovakulære, respiratoriske og audiovestibulare øvelser.
Ubehaget ved indre, kroppslige opplevelser kan fremme ytterligere frykt på flere forskjellige måter. For det første forsterker det at man blir redd de ubehagelige, kroppslige opplevelsene, hvilket igjen typisk forsterker redselen. Dermed skapes en gjensidig forsterkende sirkel, som intensiveres inntil panikken ikke lengre kan opprettholdes.
For det andre er man ikke alltid bevisst om hva som trigger anfallet, eller man anser utløsende stimuliene man er bevisst om som utilstrekkelige til å forklare den sterke reaksjonen. Dette kan skape opplevelsen av at anfallene kommer ut av det blå og dermed er fullkomment uforutselige, hvilket gjør dem mer skremmende.
For det tredje er angstresponsen mediert av en del av hjernen som vi i liten grad har bevisst kontrol over, hvilket gir en opplevelse av ikke å kunne kontrollere, unnslippe eller stoppe de kroppslige symptomene. Uforutsigeligheten og ukontrollerbarheten gir da ofte opphav til bekymring for når ny anfall kommer og hva man skal foreta seg når de kommer, hvilket igjen skaper høye nivåer av forventningsangst mellom episodene.
Denne forventingsangsten øker igjen sannsynligheten for nye anfall ved temmelig direkte å både øke hyppigheten av de angstrelaterte, kroppslige endringene, som har blitt betingede utløsere for panikkanfallene, og oppmerksomheten på disse, hvilket igjen øker sannsynligheten for at de oppfattes.
På denne måten utvikles det en ond sirkel av panikk og forventningsangst.
I tillegg spiller selv subtile former for unngåelses- og sikkerhetsatferd en viktig rolle i vedlikeholdelsen av de negative antagelsene knyttet til fryktede kroppslige signalene.
Unngåelses- og sikkerhetsatferd
Unngåelsesatferd praktiseres ofte i form av å unnvike situasjoner, der man tidligere har hatt anfall, å ikke kjøre bil, å holde seg fysisk i ro for å unngå høy puls, å unngå svimmelhet, og å holde seg unna folkemengder eller andre situasjoner det er vanskelig å komme seg fort vekk fra.
Sikkerhetsatferd er ikke sjeldent også mer subtil, f.eks. i form av at man holder seg nær personer man er trygg på, at man alltid har en beroligende pille med seg, at man alltid planlegger en fluktrute, eller at man sørger for å ha mobilen tilgjengelig for å kunne ringe etter hjelp, hvis man får et anfall.
Både unngåelses- og sikkerhetsatferd opprettholder angsten ved å forhindre avkreftelse av katastrofetanker og utslukking av betinget (direkte innlært via assosiasjon) forhøyet angstrespons ved bestemte kroppslige signaler.
De medfører også en risiko for utvikling av agorafobi, hvilket skjer i ca. 1/3 av tilfellene, oftest i løpet av de 12 første månedene. Agorafobien kretser vanligvis om situasjoner der tilfeller av panikkangst ville være særlig problematiske, altså kontekster assosiert med fare ved funksjonssvekkelse, manglende mulighet til å flykte, sosiale konsekvenser, og avstand fra sikkerhet.
David Clarks kognitive modell for panikk fra 1989 illustrerer hvordan den indre og ytre utløsere via den kognitive opplevelsen av fare, og interoceptiv betinging framprovoserer den katastrofale feilfortolkningen, som i siste ende medfører at panikk kan oppstå. Modellen kalles ofte panikksirkelen, fordi feilfortolkningen forsterker den opprinnelige opplevelsen av fare, som i sin tur utløser ytterligere angst og dermed sterkere kroppslige og kognitive symptomer, som igjen bekrefter feilfortolkningen, osv.
Legemiddelbehandlingen ved panikkanfall er stort sett sett den samme som ved depresjon. Førstevalgsbehandling er serotonin reopptakshemmere (SSRI) og serontonin- og noradrenalingreopptakshemmere (SNRI). Begge disse typene av antidepressive kan i følge de auropeiske legemiddelmyndighetene øke risikoen for selvmordsrelatert atferd hos barn og unge. Kortvarig og mot enkelte anfall kan legemiddelgruppen benzodiazepiner også brukes, men disse medfører risiko for å forverre panikkangsten og også utvikle andre tillegsproblemer, som avhengighet.
Disse medisinene oppsto opprinnelig som midler mot depresjon, men også effektive i behandlingen av diverse angstlidelser, blant annet panikkangst. Det oppnås oftest effekt i løpet av 6 måneder eller mindre, men effekten er mindre og langsommere enn ved evidensbasert terapi. En del opplever også bivirkninger i form av hodepine, irritabilitet, trøtthet, skjelving, søvnproblemer, seksuell dysfunksjon, vektøkning, økt angst og tørr munn, selv om disse som regel avtar over tid eller kan løses ved skifte av preparat.
Denne legemiddelgruppen er andrevalg blant de medisinske alternativene, etter SSRI. Ofte prøves derfor SNRI, hvis SSRI ikke har gitt tilstrekkelig effekt eller det var dårlig toleranse overfor denne medisinen.
Den hyppigst benyttede typen SNRI er venlafaksin.
De vanligste bivirkningene i forbindelse med behandling av panikkangst er: kvalme, tørr munn, forstoppelse, søvnløshet, svette, trøtthet, skjelving og seksuell dysfunksjon. Blodtrykk bør monitoreres jevnlig på grunn av at betydelig blodtrykksøkning noen ganger forekommer.
I likhet med SSRI bør dosen trappes langsomt opp over tid og virkningen setter sakte inn, oftest etter mange uker.
Disse medisinene (f.eks. diazepam, lorazepam, okazepam og alprazolam) kan redusere de fysiologiske symptomene under et anfall ganske raskt. Dessverre er vedvarende bruk forbundet med bivirkninger, toleranseoppbygning og risiko for avhengighet.
I tillegg medfører bruken av benzodiazepiner også en bekreftelse av angstprovoserende antagelser og forhindrer at disse kan korrigeres og avkreftes. Tilsvarende kommer bruken i veien for å oppnå tilvenning og utslukking av av den betingede fryktresponsen ved relevante interoceptive signaler. Panikkangsten er derfor i de fleste tilfeller like ille eller verre når bruken seponeres.
En del velger å ha benzodiazepiner tilgjengelig for å kunne ta disse for akutt å redusere symptomene hvsi de igjen skulle få et anfall. Dette anbefales ikke, da dette er en vesentlig sikkerhetsatferd, som ikke alene gjør at fraværet av angst er avhengig av nærværet av benzodiazepin, men over tid sannsynligvis også forsterker angsten.
Kognitiv atferdsterapi er den best undersøkte og mest effektive behandlingsformen for panikkangst og også den som gjennomgående har vist de beste resultatene. I tillegg er bygger metoden på en forståelse av årsakene til panikkangst som er underbygd av omfattende internasjonal forskning. Kognitiv atferdsterapi er derfor også anbefalt som førstevalg av behandling for lidelsen i de offentlige retningslinjene både i Norge og internasjonalt.
Kognitiv atferdsterapi er i grove trekk en behandlingsform som har anvender virksomme elementer både fra kognitiv terapi, atferdsterapi og metakognitiv terapi. I behandling for panikkangst inkluderer kognitiv atferdsterapi oftest en kombinasjon av:
En del av kognitiv terapi, der man lærer å identifisere, utfordre og endre irrasjonelle eller uhensiktsmessige antagelser og tanker knyttet til situasjoner, kroppslige reaksjoner og panikkangst.
En del av atferdsterapi, der man benytter spesifikk, kontrollert og gradvis eksponering for de individuelle kroppslige signalene som utløser og/eller er en del av panikkangstfallene. Via målrettede øvelser og samtidig bruk av angst- og fareuforenelig atferd over noe tid utnyttes tilvenning å utslukke angstresponsen (den interoceptive betingingen).
Uspesifikk, gradvis eksponering for virkelige situasjoner, som man er redd for, fordi man frykter panikkanfall.
Pusteteknikker/-øvelser består av opplæring og øvelse i bruken av forskjellige teknikker rettet mot å korrigere de forstyrrede pustemønstrene, som menes å utløse og opprettholde panikkanfallene.
Anvendes typisk i form av progressiv muskelavspenning, som er en teknikk, der man først spenner opp og så slapper av deler av kroppen i en bestemt rekkefølge. Teknikken anvendes for å redusere generell spenning i kroppen, som er tenkt å senke risikoen for at stressende hendelser skal kunne utløse panikkangst. Noen ganger anvendes også anvendt avspenning (Öst, 1987), hvor en form for målrettet avspenning og eksponering kombineres.
I denne form for eksponering anvendes virtual-reality (VR) simuleringer av de virkelige situasjonene man er redd for til gradvis eksponering
I tillegg kan kognitiv atferdsterapi for panikkangst inneholde en rekke komponenter, som terapiformen har til felles med andre terapiretninger:
Dette er som regel en innledende del av behandlingen, der den enkelte mottar informasjon om panikklidelse. Dette vil gjerne være noe av informasjon du kan finne på denne siden, f.eks. omkring panikkangstsymptomer, hyppighet av panikkanfall og panikkangst, prognose, normalt utviklingsforløp, årsaker, behandlingsmuligheter, og lignende.
Dette er samtaler og innhold i samtaler, der det anvendes ikke-spesifikke teknikker, som oppmuntring, rasjonalisering, forståelse, forsøk på å tenke annerledes, forberedelse på og rådgivning omkring kommende situasjoner, og lignende.
Uheldigvis er mange ikke klar over at det er veldig store forskjeller for hvor effektive disse elementene er i behandling. Det betyr at man dessverre ikke kan være helt sikker på at man mottar særlig effektiv behandling, også selv hvis behandlingen med rette heter kognitiv atferdsterapi (KAT). Pompoli et al. utførte i 2018 en større metaanalyse av randomiserte, kontrollerte studier av KAT for å undersøke den relative effekten av de forskjellige komponentene.
Statistisk sett fant de at sannsynligheten for å oppnå vesentlig bedring eller full remisjon var 7 ganger bedre for den beste kombinasjonen av komponenter sammenlignet med den dårligste. Den beste behandlingen består av psykoedukasjon, kognitiv omstrukturering og interoceptiv eksponering, mens den dårligste består av pusteøvelser, muskelavspenning, in vivo eksponering og VR-eksponering.
Dette metastudiet, og flere andre studier, tyder altså på at pusteteknikker (på engelsk ofte kalt breathing retraining), avspenning og eksponering for fryktede situasjoner ikke hjelper, eller ikke medfører noen vesentlig bedring. Likevel er det på ingen måte uvanlig at disse komponentene, ofte i kombinasjon med støttesamtaler, utgjør hele behandlingen som blir tilbudt.
3.-bølgekomponenter kan tilsynelatende også bidra positivt, men forfatterne kunne bare identifisere ett studie av tilstrekkelig kvalitet til å inkludere det i metaanalysen. Effekten av tredjebølgeelementer er derfor fortsatt usikker, men kan forsøkes som tilleggskomponent til øvrig effektiv behandling.
Pompolio et al. konkluderte med at effektiv kognitiv atferdsterapi for panikklidelse bør foregå ansikt-til-ansikt og inkludere kognitiv omstrukturering, interoceptiv eksponering, mens muskelavspenning og virtual-reality eksponering ikke bør benyttes. De frarådet ikke bruk av pusteøvelser og in vivo eksponering, men gjorde samtidig oppmerksom på at disse sannsynligvis ikke bidrar eller ikke bidrar vesentlig til effekten av behandlingen. Da er tiden sannsynligvis bedre brukt på komponenter som er veldig effektive.
Et siste fellestrekks ved kognitiv atferdsterapi for panikkangst er at komponentene over benyttes til samtidig å oppnå fremskritt i reelle situasjoner i hverdagen. I takt med kognitive endringer og redusert forstyrrelse og ubehag fra angst og bekymring avtales det en gradvis reduksjon av unngåelse og sikkerhetsatferd mellom hver samtale. Dette er en meget viktig del av behandlingen, da man ellers ikke utnytter fremgangen til å oppnå bedring i sitt faktiske liv og også fordi gjenværende sikkerhets- og unnvikelsesatferd etter endt behandlingen vesentlig øker faren for tilbakefall.
Å puste i en pose
For det første er det veldige vesentlig at hvis du bruker denne metoden, så skal det være en papirpose og ikke en hvilket som helst pose. Dette skyldes at plastposer har en tendens til å kollapse og så vil man rett og slett ikke få pustet godt nok i posen.
Når det gjelder papirposer, finnes det et teoretisk grunnlag for å anta at det kan hjelpe noe, hvis man hyperventilerer. Hyperventilering medfører nemlig at man puster ut for mye CO2, så CO2-nivået i blodet blir for lavt. Å puste inn og ut i papirposen vil sørge for at luften man puster inn etter hvert oppnår en høyere konsentrasjon av CO2, som dermed teoretisk sett kan bidra til å gjenopprette CO2-nivået i blodet.
Til tross for at dette var den anbefalte teknikken for å bekjemte panikkangst i mange år, har senere forskningsresultater vært motstridende med både nøytrale, positive og negative funn.
Sammenlagt kan den foreliggende forskningslitteraturen best oppsummeres med at metoden sannsynlig ikke har noen effekt på det enkelte anfallet. Samtidig kan det være farlig hvis man ikke følger en prosedyre med 6-12 normale pust ned i posen, deretter fjerner posen, puster et par ganger uten poser og så gjentar. Ved enkelte somatiske tilstander kan selv dette være farlig.
Selv om det sjeldent vil oppstå farlige situasjoner anbefales det ikke å anvende metoden, da det sannsynligvis oppnås ingen eller liten effekt på det enkelte anfallet.
Når man også tar selve lidelsen, altså panikkangsten, i betraktning fremkommer flere grunner til forsiktighet. Vitenskapelig er dette klart underutforsket, men en rekke anekdotiske beviser tyder på at selve lidelsen i hvert fall i noen tilfeller kan forverres.
Dette skyldes tilsynelatende at en del oppfatter posen som viktig og avgjørende for at de skal kunne komme gjennom panikkanfall. Papirposer er ikke noe som alltid er tilgjengelig, så mange sørger derfor for alltid å ha papirposer for hånden. Papirposene blir da en sikkerhetsatferd, som opprettholder eller forsterker angsten.
Selv hvis det ikke går så langt kan teknikken likevel ha en negativ effekt. Fokuset på å unngå og kontrollere de enkelte anfallene er nemlig forenelig med en forståelse av disse som farlige og tar samtidig tid og ressurser som kunne vært bedre anvdent på faktisk effektiv hjelp.
In vivo eksponering
Denne formen for eksponering for reelle situasjoner er veldig effektiv ved en rekke andre angstlidelser, ikke minst spesifikke fobier. Men akkurat i tilfellet panikkangst er det vanskelig å oppnå noe særlig effekt. Dette skyldes at in vivo eksponering bare indirekte kan utløse og graduere de relevante interoceptive stimuliene, at situasjonene er vanskelige å kontrollere og at det som derfor til en viss grad vil være uforutsigbart.
Kjernen i panikkangst er den interoceptive betingingen og de katastrofale feilfortolkningene. Dette kan utløses med en veldig stor grad av kontroll ved bruk av interoceptive øvelser. Disse øvelsene framprovoserer passende nivåer av angst og ubehag, som deretter avtar som følge av tilvenning. Ved gjentatte repetisjoner utslukker dette den betingede responsen og gir korrigerende erfaring som avkrefter katastrofetankene.
Muskelavspenning
Muskelavspenningsteknikker er i de fleste tilfellene lite effektive, selv når de anvendes korrekt. Den korrekte anvendelsen av disse er egentlig sent i forløpet og for å redusere evt. gjenværende uro og nervøsitet.
Muskelavspenning bør ikke forsøkes som metode til å unngå eller kontrollere panikkanfall, både fordi det ikke virker, men også fordi det kan være en vesentlig sikkerhetssøkende atferd, som kan vedlikeholde eller forsterke lidelsen. Dette gjelder for begge hovedtyper av muskelavspenning: progressiv avspenning og anvendt avspenning.
Pusteteknikker
Pusteøvelser (eller rebreathing training, som metoden kalles på engelsk) kan anvendes med noe effekt i de senere stadier av panikkangstbehandling, hvis det etter at panikkanfallene er behandlet fortsatt foreligger anspenthet og uro.
Men i likhet med muskelavspenning er metoden i beste fall ineffektiv når det kommer til å forebygge eller kontrollere panikkanfall, selv om den faktisk selv i dag ofte benyttes i dette øyemed. Samtidig medfører den den samme risikoen for å utvikle seg til en sikkerhetsatferd, som kan forlenge og forverre panikklidelsen.
ORGANISASJONSNUMMER.: 928 654 613
Copyright © Med enerett
