Autisme omtales nå mer korrekt som autismespektrumforstyrrelse, fordi vi fra og med innføringen av den nye diagnostiske klassifikasjonsmanualen ICD-11 bare har én autismediagnose, som bærer dette navnet. Utviklingsforstyrrelsen forstås hovedsaklig som forårsaket av medfødte, nevrobiologiske faktorer og derfor også med tegn og symptomer som ofte debuterer tidlig i barndommen og varer livet ut.
Diagnostisk utredning for autisme omfatter derfor også en grundig undersøkelse av både nåværende og utviklingsmessige tegn på autismespektrumforstyrrelse. Tilsvarende er det også forventelig at autismen vil være gjennomgripende, altså være tydelig til stede i de fleste kontekster, selv om uttrykk og omfang kan være forskjellig i forskjellige situasjoner.
For både å kunne diagnostisere autismespektrumforstyrrelse og å forstå hvordan autismen kommer unikt til uttrykk hos det enkelte individet, vil det som regel være nødvendig å kombinere flere informasjonskilder. Dette inkluderer, avhengig av alder, personen selv og nærtstående voksne, for eksempel familie, venner, lærere eller pedagoger. Disse vil typisk beskrive forekomsten autismerelatert atferd ved hjelp av spesifikt utviklede spørreskjemaer og intervjuer.
Oftest inngår også autismespesifikke, diagnostiske observasjoner i utredningen. Som regel utføres disse ved at en særlig utdannet psykolog eller annen profesjonell sammen med personen inngår i felles aktiviteter og samspillssituasjoner og skårer personens sosiale atferd på forskjellige mål innenfor de diagnostiske kategoriene sosial kommunikasjon, sosial gjensidighet og evne til fleksibel, kreativ og non-repetitiv atferd. Den mest velrennomerte testen av denne typen heter ADOS-2.
Autismespektrumforstyrrelse er det man kaller en klinisk diagnose, hvilket betyr at vi per i dag ikke har noen test, som absolutt kan avgjøre om noen lider av autisme eller ikke. Diagnosen hviler i stedet på psykologen eller psykiaterens subjektive vurdering av om de samlede foreliggende opplysningene er forenelig med at et tilstrekkelig antall symptomer er oppfylt. Inntil videre benyttes stort sett fortsatt kriteriene for autismespektrumforstyrrelser slik de er angitt i den diagnostiske klassifikasjonsmanualen ICD-10, men denne skal nå erstattes av en ny utgave, som heter ICD-11.
I ICD-10 er kravet at et tilstrekkelig antall symptomer skal være oppfylt innenfor hver av tre symptomdomener samt også samlet på tvers av disse tre domenene. På bakgrunn av ny forskning har nå flere symptomer blitt fjernet fra de diagnostiske kriteriene, fordi det har vist seg at de ikke har noe med autisme å gjøre, men er uavhengige symptomdimensjoner. De viktigste av disse er formelle språklige ferdigheter og generelt kognitivt funksjonsnivå, som i ICD-11 skal beskrives andre steder enn gjennom en evt. autismediagnose. I tillegg har man nå blitt bevisst om at autisme ofte først blir tydelig senere i barndommen og at enkelte symptomer kan maskeres og oppleves mer subjektivt uten å være så tydelige for omverdenen.
I ICD-11 har symptomdomene blitt redusert fra tre til to og det er ikke lengre krav til et visst antall tilfredsstilte symptomkriterier på tvers av disse eller innenfor hver enkelt. ICD-11 krever at begge symptomdomener skal være til stede og angir en rekke eksempler på hvordan vansker innenfor de to overordnede symptomdomenene kan manifestere seg hos forskjellige individer og i forskjellige aldre. Samtidig overlates det til den enkelte kliniker å vurdere når disse utfordringene er tilstrekkelige til at hvert symptomdomene og den samlede diagnosen autismespektrumforstyrrelse er oppnådd.
For å ha et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere den enkelte opp mot diagnosekriteriene, kreves en omfattende utredning. Denne omfatter at opplysninger innhentes på de følgende områder:
· Genetisk predisposisjon, utviklingshistorie og historie fra barnehage, skole, utdannelse og evt. arbejde: Personen med mistenkt autisme, dog avhengig av alder, og evt. andre med godt kendskab til personen vil intervjues om utvikling på en rekke områder fra spedbarnsalder, barndom, ungdom og voksenliv
· Autismespesifikke tegn og symptomer: Fra personen selv (avhengig av alder) og evt. foreldre, kjæreste eller andre med god kjennskap til personen fra hverdagen som barn, ung og/eller voksen innhentes informasjon om sosial kommunikation og interaksjon, sensorisk sensitivitet, interessere- og atferdsmønstre. I tillegg benyttes som regel en eller flere objektive tester for vurdering av atferd og da særlig sosial atferd i form af kvalitetet på sosiale utspill, sosiale responser, sosial interesse, evne til å forstå og uttrykke følelser og sosiale relasjoner, gjenfortelling av opplevelser, øyenkontakt, bruk av gestikulasjon, ansiktsuttrykk, og evne til å inngå i samspill på en gjensidig og fleksibel måte.
· Andre relevante symptomer og vansker: Personen selv og evt. andre relevante informasjonskilder benyttes til å vurdere evt. tilstedeværelse av og evt. betydning av samtidige (komorbide) somatiske og/eller psykiske lidelser og/eller differensialdiagnoser.
I forbindelse med overgangen fra ICD-10 til ICD-11 vil alle de diagnostiske underkategoriene for autisme nå ikke lengre eksistere. Disse vil samtlige erstattes av én diagnose i ICD-11, som heter autismespektrumforstyrrelse.
Det er nå bare to overordnede symptomkriterier for diagnosen autismespektrumforstyrrelse, som begge skal være oppfylte:
I ICD-11 stiller ikke lengre noe krav til akkurat når vanskene skal oppstå. Men lidelsen forventes typisk å oppstå i tidlig barndom, mens karakteristiske symptomer kan først bli fullt synlige senere, når de sosiale kravene overstiger begrensningene.
Diagnosekoden for selve autismespektrumdiagnosen vil være 6A02. Denne vil omfatte flere spesifikasjoner, som er tilleggsbeskrivelser, som mer utdypende beskriver den enkelte personen med autismes utfordringer, ressurser og støttebehov. De viktigste av disse spesifikasjonene omhandler:
Med overgangen til ICD-11 vil de fem følgende tidligere autismediagnosene opphøre og erstattes av betegnelsen autismespektrumforstyrrelse:
Selv om disse tidligere diagnosene er basert på andre diagnostiske kriterier enn den nye diagnosen i ICD-11, vil diagnoser fra det gamle systemet i all hovedsak overføres automatisk til det nye. Har man derfor fått en diagnose før innføringen av ICD-11 vil denne derfor per automatikk etterpå hete autismespektrumforstyrrelse.
Mange er usikre på om det foreligger tilstrekkelig grunnlag for mistanke om autismespektrumforstyrrelse til å rettferdiggjøre en omfattende utredning. I tillegg har mange veldig forskjellige ønsker og behov når det kommer til hva man utredning og evt. diagnose skal brukes til, hvilke personer eller instanser, som skal motta erklæringen, hva disse skal benytte opplysningene til, og så videre.
Langt de fleste utredningene for autisme innledes også derfor med en førstegangssamtale der alt dette undersøkes, vurderes og drøftes. For noen er dette tilstrekkelig til å få avklart at det ikke er grunnlag for en videre utredning, fordi sannsynligheten for en autismespektrumforstyrrelse er veldig liten. For andre er grunnlaget for mistanke tilstrekkelig til stede og man kan få en plan for det videre utredningsforløpet som er skreddersydd i innhold, og også i pris, hvis utredningen gjøres i privat regi.
I det offentlige begrenser prisen seg stort sett til egenandelstaket for hvert kalenderår, som utredningen strekker seg over, men utredningen for barn og unge er gratis. I privat regi vil prisen variere ganske mye, fordi utredningens omfang vil være veldig forskjellig avhengig av evt. foreliggende opplysninger fra tidligere undersøkelser, hvor mange, hvilke og i hvilket omfang det kreves undersøkelser av komorbiditet og differensialdiagnoser, hva annet det evt. ønskes en vurdering av og anbefalinger for, samt erklæringens tiltenkte bruk.
Det kan noen ganger være utfordrende å få en henvisning til BUP eller DPS for utredning av autismespektrumforstyrrelse og henvisninger kan også avvises. Ønsker man en utredning i det offentlige kan det derfor være en fordel å få utført f.eks. screeningundersøkelser og en innledende, klinisk vurdering hos en privat praksis og at fastlegen vedlegger denne henvisningen, så denne er godt underbygd.
Innholdet i en autismeundersøkelse kan variere en hel del ut fra hvilke undersøkelser, som tidligere er utført, hva undersøkelsens resultater skal brukes til og hvilke andre problemstillinger, som også må undersøkes, fordi de er viktige mulige komorbide (samtidige) eller differensialdiagnostiske problemstillinger. De fleste utredningsforløp for autisme vil likevel skulle inneholde de følgende elementene:
ORGANISASJONSNUMMER.: 928 654 613
Copyright © Med enerett
