Diagnostiske utredninger av hyperkinetiske lidelser baserer seg på en såkalt klinisk vurdering, som er en samlet vurdering alle de foreliggende opplysningene om personen. Det finnes dessverre ikke en test, som ut fra testen alene gjør oss i stand til å si om noen har ADHD eller ikke. Tvert imot, vil mange med ADHD skåre fullstendig normalt på rene standardiserte tester av oppmerksomhets- og impulskontroll. Dette skyldes blant annet at testene har klarere rammer, varer kortere og foregår under mindre forstyrrende forhold enn situasjonene som utfordrer evnen til å styre oppmerksomhetsfokus og hemme impulser i hverdagen.
For å sikre at den kliniske vurderingen gjøres på best mulig måte innhenter man derfor opplysninger ved bruk av flere forskjellige metoder og informasjonskilder. Gjerne besvarer personen selv og voksne som kjenner personen godt fra hverdagen spørreskjemaer som gir anledningen til å måle hvor ofte personen utviser atferd, som er forbundet med oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet/impulsivitet, som er kjernesymptomene på ADHD. I tillegg benyttes intervjuer om utviklingsforhold og symptomer fra barndom og aktuelt. Endelig foretas oftest også prestasjonbaserte undersøkelser med objektive mål av oppmerksomhetsfunksjon og evne til å styre atferdsimpulser. Disse undersøkelsene har fordelen av å kunne foretas under helt standardiserte forhold, men resultatene er, som tidligere nevnt, ofte ikke overførbare som mål på de samme funksjonene under situasjoner i hverdagslivet.
For å kunne stille en endelig diagnose skal også differensialdiagnostiske årsaker utelukkes. Differensialdiagnoser er andre tilstander, som kan gi opphav til de samme eller lignende symptomene og som derfor også kan være mulige årsaksforklaringer. Noen av disse kan også være tilstander som er til stede samtidig, såkalt komorbiditet. Dette skal også grundig undersøkes og beskrives, blant annet fordi det kan påvirke både den diagnostiske vurderingen og innhold og utførelse av behandling.
De viktigste differensialdiagnosene og mulige komorbide lidelsene er angstlidelser, depresjon og kognitive svekkelser. For å utelukke sistnevnte foretas det som regel kognitive tester, eller intelligensundersøkelser, som både gir mål på generelt kognitivt funksjonsnivå og styrker og svakheter når det kommer til innlæring, problemløsning, og praktiske og språklige ferdigheter. I tillegg skal organiske årsaker utelukkes, som f.eks. hjerneskade eller påvirkning fra medisiner eller psykoaktive stoffer.
Da det oftest er bruk for først å vurdere om det er tilstrekkelig grunnlag for mistanke om ADHD samt omfang, innhold, hensikt av bruk av utredning må avklares for å kunne planlegge undersøkelsesforløpet, gjennomføres det oftest både i privat og offentlig regi først en førstegangssamtale. Med barn gjennomføres denne som regel bare med foreldrene, mens unge ofte også selv er med. Voksne som ønsker utredning for ADHD møter som regel alene eller har en bisitter eller pårørende med.
Alle utredningsforløp innledes stort sett med et førstegangsbesøk der grunnlaget for mistanke om ADHD gjennomgås og vurderes, evt. også ved bruk av standardiserte mål for nåværende og utviklingsmessige tegn på tilstanden. På bakgrunn av diskuteres også hvilke differensialdiagnostiske problemstillinger som skal undersøkes og hvordan, hva hensikten med undersøkelsen er, og til hva og i hvilke sammenhenger den ønskes benyttet. Dermed kan man allerede i forbindelse med dette første besøket få en vurdering av sannsynligheten for at det foreligger et grunnlag for diagnosen og omfang, innhold, vurderinger og anbefalinger kan tilpasses, så de passer best mulig med det faktiske behovet.
I diagnostiske undersøkelser er det alltid viktig at informasjonsgrunnlaget beskrives og vurderes, så det tydelig framgår hvordan og hvorfor man har nådd fram til den diagnostiske vurderingen. Dette inkluderer bl.a. sykehistorie (anamnese) og andre relevante og nødvendige opplysninger, bl.a. om mulige differensialdiagnoser, som den primære diagnostiske hypotesen skal vurderes opp mot. I tillegg er det et krav at generelt kognitivt funksjonsnivå er vurdert og beskrevet samt det som regel skal utføres standardiserte tester av oppmerksomhets- og impulsskontroll.
Generelt vil følgende være nødvendig for å kunne stille en diagnose:
1) vurdering av aktuelt symptombilde
2) klinisk intervju om symptomer, funksjonsnedsettelse og evt. tiltak i barndoms- og ungdomstid og forløp gjennom voksenlivet
3) hvis mulig, innhenting av opplysninger fra komparenter (andre voksenpersoner) eller dokumenter, som dokumenterer symptomer, funksjonsnedsettelse og/eller tiltak
4) benyttelse av standardiserte måleinstrumenter for vurdering av nåværende tegn til tilstanden i forskjellige kontekster – gjerne både fra personen selv og fra komparenter
5) benyttelse av standardisert måleinstrument for vurdering av utviklingsmessige tegn på tilstanden gjennom barndom og ungdomsår
6) neuropsykologisk testing av oppmerksomhetsfunksjon og impulskontroll
7) neuropsykologisk testing av generell kognitiv funksjon
8) utelukkelse og evt. klinisk vurdering av differensialdiagnoser og evt. komorbide (samtidige) problemstillinger
I tillegg opplever mange utfordringer på andre områder, som ikke diagnostiske for ADHD, men som likevel kan være viktige å undersøke, vurdere og planlegge tiltak for. Mange ønsker for eksempel hjelp med:
Symptomene på ADHD organiseres i to kategorier; symptomer på uoppmerksomhet og symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet. Denne organiseringen går igjen i de diagnostiske manualene ICD-11 og DSM-V, som gir kriteriene for å få diagnosen nå, etter at ICD-10 og DSM-IV har blitt oppdatert. Mange vil ha symptomer fra begge kategoriene, men de som i hovedsak bare har uoppmerksomhetssymptomer sier man gjerne at har ADD, selv om den korrekte diagnostiske benevnelsen etter oppdateringen av de diagnostiske manualene er ADHD, overveiende oppmerksom type.
Mulige symptomer på uoppmerksomhet ved ADHD:
- Vansker med å opprettholde konsentrasjon om oppgaver
- Gjør mange slurvefeil
- Overser detaljer
- Blir for opphengt i detaljer mister overblikket
- Får ikke gjort oppgaver ferdig
- Har lett for å bli distrahert av aktivitet rundt seg, lyder eller egne tanker
- Har en tendens til å dagdrømme
- Vansker med å følge med på det som blir sagt, selv når det blir snakket direkte til en
- Mister eller ikke finner igjen egne ting, som for eksempel lue, votter, nøkler eller lommebok
- Glemmer avtaler, har dårlig tidsfornemmelse
- Vansker med å organisere og planlegge oppgaver og aktiviteter
Disse vanskene oppleves likevel ikke av mange under oppgaver eller aktiviteter som oppleves som belønnende og interessante. Dette kan for eksempel være dataspill, en idrett eller hobby som man setter stor pris på.
Mulige tegn på hyperaktivitet og impulsivitet:
- Vansker med å sitte rolig, også i situasjoner der dette er forventet eller påkrevd
- Vansker med å holde føtter og hender i ro
- Ofte opplevelse av rastløshet og av at det er vanskelig å slappe av
- Utmattelse på grunn av at man ikke tar pauser, men bare kjører på
- Vansker med å skulle stå i kø eller vente på sin tur, for eksempel i et spill, under en samtale eller i en kø
- At man ofte snakker mye, eller har vansker med å være stille
- At man har en tendens til å avbryte andre
- At man ofte kan handle uten å tenke på mulige konsekvenser eller risiko av handlingene
De færreste med ADHD utviser samtlige symptomer. De diagnostiske kriteriene krever da også 6 av 9 symptomer innenfor begge symptomdomener hos barn og unge under 18 år, mens det for voksne kreves 5 av 9 symptomer innenfor begge domenene. I tillegg skal symptomene være vedvarende, og flere av dem ha vært til stede før 12 års alder. De må ikke være forårsaket av medisinbruk, stoffmisbruk eller være forårsaket av psykisk lidelse eller fysisk sykdom.
Mange vil oppleve å kjenne seg i igjen i mange av de nevnte symptomene, selv om de ikke har ADHD. Hos de med ADHD er symptomene imidlertid gjennomgripende, altså tilstede i flere kontekster, og har en vesentlig negativ innvirkning på flere livsområder, f.eks. sosialt, utdannelse, familie, fritid eller jobb.
De diagnostiske kriteriene for ADHD har nylig endret seg med overgangen fra ICD-10 til ICD-11, som er den siste utgaven av den felles europeiske diagnostiske klassifikasjonsmanualen, som utgis av Verdens Helseorganisasjon (WHO). ICD-11 foreligger imidlertid ikke på norsk enda og i påvente av dette skal foreløpig de amerikasnske diagnostiske kriteriene fra DSM-5, det amerikanske motsvaret til ICD-11, benyttes. Vi vet også allerede at ICD-11-kriteriene for det meste vil overlappe med DSM-5.
Nytt i forhold til ICD-10 er at forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet ikke lengre vil deles opp i to underkategorier, men i tre, og at det vil være to symptomdomener i stedet for tre. Sistnevnte skjer, fordi hyperaktivitet og impulsivitet slås sammen til ét felles domene (hyperaktivitet/impulsivitet), da det forskningsmessige ikke har vist seg å være belegg for å atskille disse symptomene fra hverandre. Denne endringen gjør at det nå i Europa vil være lettere å leve opp til kriteriene for ADHD enn det tidligere har vært.
De tre underkategoriene for hyperkinetiske forstyrrelser betegnes alle nå som "ADHD" og spesifiserer hvilke av symptomdomenene det er funnet et tilstrekkelig antall symptomkriterier. For voksne, altså fra 18 år og opp, skal man leve opp til minst fem av ni symptomkriterier for å leve opp til kriteriet for symptomdomenet som helhet. For barn og unge er det tilsvarende kravet minimum seks av ni symptomer. De to symptomdomenene er 1) Oppmerksomhetsforstyrrelse og 2) Hyperaktivitet/impulsivitet. Felles for alle kriteriene er at de skal ha vært til stede i minimum 6 måneder.
Kriterier for oppmerksomhetsforstyrrelse:
Kriterier for hyperaktivitet/impulsivitet:
Flere symptomer skal ha vært til stede før 12 års alder og det skal være klare beviser for at symptomene forstyrrer eller reduserer kvaliteten av sosial, skole-, eller arbeidsfunksjon.
Hvis tilstrekkelig antall symptomer er til stede i begge domenene, benyttes diagnosen ADHD - Kombinert presentasjon. Hvis et tilstrekkelig antall symptomer er til stede bare for oppmerksomhetsforstyrrelse, skal det diagnostiseres som ADHD - Hovedsaklig uoppmerksom presentasjon. Tilsvarende skal et tilstrekkelig antall symptomer kun innenfor hyperaktivitet/impulsivitetsdomenet klassifiseres som ADHD - Hovedsaklig hyperaktiv-impulsiv presentasjon.
DSM-5 presiserer at man skal spesifisere ADHD-symptomenes nåværende alvorlighetsgrad. Dette gjøres blant annet, da forskningen hittil tyder på at få i gruppen med mild-moderat ADHD opplever gavn av medisinsk behandling. I følge DSM-5 skal alvorlighetsgraden vurderes ut fra følgende kriterier:
Mange med symptomer på ADHD utredes gjennom det offentlige helsevesenet. Ofte vil personene da ha oppsøkt sin fastlege, som så henviser videre til utredning på sykehus, for voksne gjerne på en voksenpsykiatrisk poliklinikk, ofte på DPS (distriktspsykiatrisk senter), mens barn vil utredes på en barnepsykiatrisk poliklinikk hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrien). En del barn blir også utredet hos PPT (pedagogisk-, psykiatrisk tjeneste) i kommunene, gjerne etter at barnehage eller skole fatter mistanke om ADHD og ber PPT om å utrede etter å ha innhentet samtykke fra foreldrene til dette. PPT utfører i disse tilfellene da oftest de innledende undersøkelsene og en undersøkelse av generelt kognitivt funksjonsnivå, som regel med WPPSI-IV, WISC-V eller WAIS-IV, avhengig av barnets alder, og viderehenviser til BUP for den endelige diagnostiske vurderingen.
Hos et privat alternativ kontakter man den private klinikken eller praksissen direkte og har altså ikke bruk for å få en henvisning fra fastlegen først.
I det offentlige helsevesenet trenger man ikke å betale annet enn eventuelle egenandeler for utredningen. I 2024 beløper egenandelstaket for voksne seg til maksimalt 3165 kroner per år, slik at utredning ikke vil koste mer enn dette per år utredningen finner sted. Imidlertid kan det være ventetid og man kan oppleve at henvisninger avvises eller at PPT eller andre instanser ikke ønsker å starte opp utredning.
Mange velger derfor å starte utredning i det private helsesystemet, hos en privatpraktiserende psykolog, en privatpraktiserende psykiater eller ved en privat klinikk. I det private vil man selv betale for utredningen og prisene vil gjerne variere en del fra sted til sted og ut fra hva som ellers skal utredes. Noen ganger vil det offentlige likevel dekke slik utredning og noen ganger vil helseforsikring kunne dekke det, slik at det ofte er fornuftig å orientere seg om hvilke muligheter som finnes, også dersom man velger utredning privat. Det kan også være nyttig å forhøre seg med en lege eller en psykolog før man velger å gå i gang med hele utredningen, for å avklare om en slik utredning er relevant. For barn under 16 år vil en utredning være gratis i det offentlige, med unntak av noe utgifter til transport og eventuelt utstyr, da de ikke betaler egenandel.
Fastleger i Norge kan skrive ut ADHD-medisiner, men det er en del som må være på plass før dette kan skje. Fastlegene må nemlig få overført retten til å utskrive ADHD-medisiner fra psykiater. Før dette kan skje må diagnosen ADHD være satt, en psykiater må ha vurdert at det er indikasjon for medisinering og behandlingen må være satt i gang.
I igangsettingen av medisineringen inngår gjerne også at psykiateren eller barne- og ungdomspsykiateren prøver ut medisinen for å se hvor god effekt den har og for å finne den riktige typen medisin.
Årsaken til at dette praktiseres strengt er at de fleste ADHD-medisiner er såkalte sentralstimulerende medikamenter, som har risiko for avhengighet og misbruk, samt at de har en del potensielt ubehagelig og/eller farlige bivirkninger. Når fastlegen overtar ansvaret for forskrivningen, vil fastlegen også overta ansvaret for kontroller med eventuelle justeringer av medisineringen og vurdering av bivirkninger og effekt.
I all oppfølging av dette er det sterkt anbefalt at det benyttes standardiserte mål på oppmerksomhets- og hyperaktivitet/impulsivitetssymptomer. Forskning har vist at fravær av bruk av strukturerte og velutprøvde symptommål gjør det vanskelig å finne optimal type, dose og timing for medisinen, hvilket da også kan gjøre at effekten vesentlig reduseres eller helt forsvinner.
Det er fullt mulig i det private helsevesenet å be om å bli utredet for ADHD. Imidlertid er det ofte hensiktsmessig at man først har en vurderingssamtale hos psykolog, lege eller psykiater for å vurdere sannsynligheten for at det faktisk er symptomer på ADHD som man sliter med, eller om det mest trolig er noe annet. Dette kan spare en for utgifter og unngå en potensielt tidkrevende utredning. Ved privat utredning vil man betale for utredningen selv, så lenge man ikke har privat helseforsikring eller lignende som dekker utredningen. Fordelen er imidlertid at man gjerne vil slippe ventetid og slippe å gå omveien om skole, barnehage, PPT, fastlege eller annen lege. Når diagnosen eventuelt først er stilt, vil man ha de samme rettighetene som om diagnosen skulle ha blitt stilt i det offentlige helsevesenet.
Det er ingen enkelt test som kan vise om man har ADHD eller ikke, men det finnes verktøy som kan screene for symptomer på ADHD. Noen omtaler detter som ADHD-tester, men kan altså ikke brukes til å påvise sykdommen. De kan imidlertid brukes til å undersøke nærmere hvilke symptomer som foreligger og være til hjelp for å vurdere om det vil være nyttig å sette i gang en fullstendig utredning av eventuell ADHD.
Dersom mistanken om ADHD oppfattes som tilstrekkelig underbygget, vil man kunne sette i gang en fullstendig utredning og på bakgrunn av utredningen gjøre en vurdering av om de diagnostiske kriteriene for diagnosen er oppfylt. Vurderingen av om de diagnostiske kriteriene er oppfylt baserer seg på mange forskjellige informasjonskilder, som for eksempel intervjuer med en selv eller noen som kjenner en godt nå, intervju med ens foreldre, spørreskjema og kognitive tester. Psykologen, psykiateren eller legen vil vurdere ut fra den innledende samtale hva som er relevant å ta med i utredningen, slik at prisen på en utredning kan variere litt ut fra hva som inkluderes i den. En intelligensundersøkelse (som for eksempel WAIS-IV eller WISC-V), en oppmerksomhetstest, semistrukturerte intervju (som DIVA-5) og forskjellige spørreskjema er vanligvis med i utredningen.
Vitenskapelige studier har vist at om man som voksen svarer ja på minst 4 av de følgende spørsmålene, så er sannsynligheten høy for at du har ADHD:
Barn vil ofte være mer preget av ytre, observerbar, motorisk uro enn voksne, som ofte er mer preget av rastløshet og manglende evne til helt å kunne slappe av. Disse forskjellene reflekteres også i de diagnostiske kriteriene der voksne kun trenger å oppfylle 5 av 9 symptomer for uoppmerksomhet og 5 av 9 symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet får å tilfredstille de diagnostiske kravene. Hos barn og unge opp til 17 års alder, må man tilfredstille 6 av 9 symptomkriterier for at man skal kunne stille diagnosen.
Hva en utredning for ADHD koster, vil avhenge av hva som er nødvendig å inkludere i den aktuelle utredningen. Dette kommer an på flere forskjellige faktorer:
- Hvilke andre tilstander og diagnoser som potensielt kan forklare symptomene og derfor må undersøkes videre. Dette kalles gjerne differensialdiagnoser og alt ettersom hvilke mulige diagnoser man mistenker og hvor lett disse er å utelukke, vil det inngå ulike undersøkelseselementer
- Om det foreligger mistanke om flere samtidig forekommende tilstander, såkalt komorbiditet, som kan påvirke tilstanden, effekt av behandling og eventuelt hva slags behandling man vil anbefale
- Hva man ønsker å bruke undersøkelsen til. Det er mindre omfattende dersom man kun ønsker en undersøkelse for å tilfredsstille egen nysgjerrighet enn dersom man ønsker en utredning der resultater, vurderinger, konklusjoner og anbefalinger skal kunne brukes til skole, barnehage, utdannelse og psykiatrisk eller psykoterapeutisk behandling
- Hvilke undersøkelser som tidligere er utført, kvalitet og tidspunkt for evt. tidligere undersøkelser og rapporteringen av resultater, vurdering, konklusjoner og anbefalinger i disse
ORGANISASJONSNUMMER.: 928 654 613
Copyright © Med enerett
