UTREDNING

Nevroutviklingslidelser og psykiske lidelser

ADHD

Hyperkinetiske lidelser er kjennetegnet av oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. Det anerkjennes nå tre forskjellige former for ADHD: Kombinert, uoppmerksom og hyperaktiv/impulsiv presentasjon.

Diagnostisk undersøkelse for ADHD vil oftest omfatte:

• Klinisk og anamnestisk intervju
• Spørreskjemabasert atferdsrating fra personen selv (avhengig av alder) og andre voksenpersoner
• Nevropsykologisk testing av oppmerksomhets- og impulskontroll
• Test av generelt kognitivt funksjonssnivå
• Undersøkelse og vurdering av mulig komorbiditet og differensialdiagnoser

Autisme

Med innføringen av ICD-11 opphører de gamle autismediagnosene barneautisme, aspergers syndrom, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, uspesifisert (GUU), gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, annet (GUA) og erstattes av én diagnose, som nå heter autismespektrumforstyrrelse. Denne hoveddiagnosen skal nå utbygges med flere diagnostiske spesifikasjoner, som blant annet uttrykker om personen med autisme har samtidig vesentlig svekkelse av intellektuell funksjon og/eller funksjonelt språk.

Autismespektrumforstyrrelse diagnostiseres på bakgrunn av vedvarende og gjennomgripende vansker sosial kommunikasjon, sosial gjensidighet og begrensede, repetitive mønstre i atferd og/eller interesser. I sistnevnte kategori hører også hyper- og hyposensitivitet, altså for sterke eller mangelfulle reaksjoner på forskjellige sensoriske stimuli. Utredning for autisme omfatter som regel følgende:

• Klinisk og anamnestisk intervju
• Spesifikk undersøkelse av utviklingsmessige tegn på autisme i barndom og ungdom
• Innhenting av opplysninger om aktuell og tidligere atferd og vansker assosiert med autisme gjennom standardiserte spørreskjemaer fra personen selv (aldersavhengige) og andre voksenpersoner
• Autismespesifikk, diagnostisk observasjon, oftest med ADOS-2
• Nevropsykologisk testing av generell kognitiv funksjon, oftest med WAIS-IV, WISC-V eller WPPSI-IV
• Undersøkelse for differensialdiagnostiske problemstillinger og mulige komorbide (samtidige) lidelser

OCD

Med ICD-11 er ikke OCD lengre regnet som en angstlidelse, men som en egen kategori, som heter Obsessive-kompulsive lidelser. De viktigste av disse lignende lidelsene er OCD, sykdomsangst og hypokondri, samlemani (hoarding), trikotillomani, dermatillomani og body dysmorphic disorder (BDD), også kjent som dysmorfofobi. I tillegg er spiseforstyrrelser også nært beslektet og har flere viktige overlappende mekanismer og uttrykk med disse lidelsene, men er gruppert et annet sted i ICD-11. Tilsvarende gjelder også for flere av angstlidelsene og da aller mest generalisert angstlidelse (GAD) og agorafobi.

OCD og de andre obsessive-kompulsive lidelsene er kjennetegnet av inntrengende, uønskede tanker og impulser, som oftest gir seg utslag i gjentagende handlinger. Handlingene er oftest rettet mot å bli kvitt tanker, impulser eller tilhørende ubehag eller å forhindre skremmende, forestilte konsekvenser.

Angstlidelser

Angst er den hyppigst forekommende formen for psykisk lidelse og 20-30 % av befolkningen vil på et eller flere tidspunkt i liver leve opp til kriteriene for en angstlidelse. Innenfor den overordnede betegnelsen "angst" er det flere spesifikke lidelser, som i uttrykk kan skille seg ganske mye fra hverandre og som ofte er opprettholdt av forskjellige faktorer og egne årsaksmekanismer. Effektiv behandling atskiller seg derfor også i ganske stor grad mellom disse lidelsene.

Følgende er de mest alminnelige angstlidelsene sammen med deres mest karakteristiske egenskaper:

• Sosial angst: Frykt for å bli gjenstand for andres kritiske oppmerksomhet eller gjøre feil foran andre
• Panikkangst: Frykt for anfall av intens angst av kortere varighet, oftest med bekymring og uro for nye anfall mellom anfallene
• Agorafobi: Frykt for å opphold og bevegelse på steder det er vanskelig å komme seg i sikkerhet fra, oftest åpne plasser, folkemengder, offentlige steder eller øde områder, langt fra hjelp
• Generalisert angst: Sterk bekymring og katastrofetanker knyttet til hverdagssituasjoner, ofte med kroppslige symptomer som anspenthet og smerter i rygg og nakke. 
• Posttraumatiske stresslidelse (PTSD): Gjenopplevelser i form av mareritt eller flashbacks, unngåelse av påminnelser og generelt økt årvåkenhet og opplevelse av fare etterfølgende et eller flere traumer.
• Spesifikke fobier: Intens frykt og ofte en stor grad av unngåelse for en situasjon, et objekt, et dyr eller insekt, eller naturfenomen.
• Separasjonsangst: Redsel for å atskilles fra en eller flere omsorgspersoner og som er utover det forventelige for alder og utvikling.
• Selektiv mutisme: Mangelfull eller helt fraværende tale hos et individ, som godt kan kommunisere muntlig i andre situasjoner, oftest med nære familiemedlemmer og/eller venner.

PTSD

Posttraumatisk stress er normalt etter skremmende og voldsomme hendelser og går i de fleste tilfellene over etter 3-4 uker. i 8-12 % av tilfelle går de posttraumatiske symptomene imidlertid ikke over etter at man har vært utsatt for et traume. Dette kalles PTSD, etter den engelske betegnelsen Posttraumatic Stress Disorder. Det viktigste kjennetegnet ved lidelsen er at angstsymptomene skal være knyttet til et eller flere traumer. De traumatisk hendelsene gjenoppleves ofte i livaktige mareritt eller flashbacks og det oppleves sterkt ubehag ved å tenke på, minnes om eller utsette seg for situasjoner som minner om den traumatiske hendelsen. De fleste unngår minnene og lignende situasjoner i stor grad. I tillegg opplever de fleste en betydelig økt grad av generell aktivering, som medfører opplevelse av konstant fare og å skulle være på vakt, søvn- og konsentrasjonsvansker, og irritabilitet. skvettetendens, Mange har vansker med å huske deler av den eller de traumatiske hendelsene.

PTSD kan heldigvis oftest behandles. Aktuelt har traumefokuserte utgaver av kognitiv atferdsterapi vist den beste behandlingseffekten blant de psykoterapeutiske tilnærmingene til behandling, men også EMDR har vist lovende resultater. EMDR har da også et overlapp med fokus på direkte traumebearbeiding, som også er en del av traumefokusert kognitiv atferdsterapi (TF-KAT).

Personlighetsforstyrrelse

I ICD-10 er det flere spesifikke diagnoser for forstyrret personlighet. Disse er paranoid, skizoid, dyssosial, histrionisk, obsessiv-kompulsiv, engstelig/unnvikende, og avhengig personlighetsforstyrrelse. Med ICD-11 forsvinner alle disse spesifikke diagnosene og erstattes av én diagnose med en underliggende, dimensjonell modell. Hvis de generelle kriteriene for personlighetsforstyrrelse er oppfylt skal personligheten deretter beskrives ved de fem underliggende dimensjonene: Negativ affektivitet, isolasjon, uvennlighet, uhemmethet og anankastia (obsessive-kompulstive egenskaper). I tillegg finnes det i ICD-11 en egen kode, som skal anvendes for å spesifisere om det foreligger et borderlinemønster.

En undersøkelse for personlighetsforstyrrelse krever som regel utredning over noe tid der det legges vekt på når symptomene debuterte, utvikling siden debut, oftest i ungdomsalder eller tidlig i voksen alder og hvor ofte og hvordan de kommer til uttrykk i forskjellige kontekster, og effekt av behandling og evt. andre tiltak. Det finnes standardiserte intervjuer og spørreskjemaer som sikrer innhenting av relevante og nødvendige opplysninger fra andre voksenpersoner og fra personen selv.

Ticslidelser

En tic er utførelsen av en motorisk bevegelse som i utgangspunktet ikke er villet. Alle tics består av motoriske bevegelser, men diagnostisk skiller man mellom de som produserer lyd, som kalles vokale tics, og de som ikke gjør det, som kalles motoriske tics. I ICD-11 skilles det også mellom midlertidige (vart kortere enn et år) og kroniske (vart lengre enn et år) tics. Personer med kroniske tics av både vokale og motoriske tics diagnostiseres med Tourette syndrom.

I diagnostisering av tics er vurderingen opp mot differensialdiagostiske problemstillinger og mulige komorbide lidelser viktig. Noen av de viktigste er autisme og OCD, som begge ofte også kommer til uttrykk som gjentagende lyder og/eller bevegelser.

Det finnes god, psykoterapeutisk behandling for ticslidelser i form av oppmerksomhetstrening og Habit Reversal Training (HRT), som særlig hos barn og unge også kombineres med en analyse av mulige forsterkningsmekanismer, f.eks. i C-BIT. I tillegg har behandling av andre, samtidige problemstillinger, som f.eks. stress, angst, depresjon og OCD, oftest en generell gavnlig effekt på forekomsten av tics.