Utredning av ADHD hos voksne

Diagnostisk undersøkelse av ADHD hos voksne med kort ventetid og uten henvisning i Trondheim

ADHD ble tidligere ansett som en lidelse, som primært kom til uttrykk i barndommen, som ble diagnostisert i barndommen og som stort sett forekom hos gutter. Forskning de siste 20-30 årene har endret vesentlig på denne forståelsen og også hvordan vi undersøker og diagnostiserer lidelsen.

Vi vet nå at de første symptomene på ADHD først blir tydelige senere i barndommen og ikke allerede før skolealder, som tidligere var det diagnostiske kravet. Nå stiller diagnosen krav til at flere, altså tre eller flere, symptomer skal ha vært til stede før 12 års alder. Tidligere, i ICD-10, ble hyperaktivitet og impulsivitet betraktet som to separate symptomdomener med egne krav til antall symptomer fra begge domenene. Skillet mellom disse to domenene har senere tids forskning vist at har vært feil, og det stilles derfor nå krav til det samlede antallet symptomer innenfor hyperaktivitet/impulsivitet samlet sett. Begge disse endringene gjør ADHD-diagnosen lettere å oppnå.

I tillegg behøver voksne (fra 18 år) ikke å leve opp til minimum 6 symptomkriterier innenfor de to nåværende symptomdomene, men 5 symptomkriterier. Hvis man lever opp til minimum 5 kriterier innenfor begge symptomdomener, kalles diagnosen ADHD - Kombinert presentasjon, som er noenlunde svarende til den gamle kategorien Forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet. I og med skiftet fra 3 til 2 symptomdomener har vi også fått to nye ADHD-kategorier, som heter ADHD - Hovedsakelig uoppmerksom presentasjon og ADHD - Hovedsakelig hyperaktiv/impulsiv presentasjon. Disse beskriver at man har et tilstrekkelig antall symptomer innen for bare hhv. uoppmerksomhet og hyperaktivitet/impulsivitet.

De senere år har forskningen vist at mange med overvekt av oppmerksomhetsvansker, og da særlig kvinner, har blitt oversett, fordi man tidligere i forståelse og screening av ADHD har fokusert for mye på de mer synlige symptomene på hyperaktivitet og impulsivitet. Mange som nå er voksne har derfor ikke blitt mistenkt for å ha ADHD, selv om de reelt sett vil leve opp til de nåværende diagnostiske kriteriene. Andre er kanskje tidligere utredet, men mottok ikke diagnosen, fordi symptomene deres ble tydelige for sent i henhold til den nå utgåtte diagnostiske klassifikasjonsmanualen ICD-10.

Les om utredning av ADHD hos barn og unge.

Les mer om hva ADHD er og ADHD-utredning generelt.

Ta vår ADHD-test for voksne.

Tegn på ADHD hos voksne

Oppmerksomhetssvikt

Konsentrasjonsvansker: Vansker med opprette eller vedlikeholde et selektivt, relevant oppmerksomhetsfokus, eller vansker med å fleksibelt skifte oppmerksomheten mellom forskjellige aktiviteter eller oppgaver
Distraktibilitet: Blir lett forstyrret eller avledet av lyder, aktivitet rundt seg eller egne tanker.
Glemsomhet: Forlegger ofte ting, bruker mye tid på å lete etter ting, mister ting eller glemmer detaljer, beskjeder eller gjøremål.
Disorganisering: Ustrukturert arbeidsgang, behov for lang tid til å planlegge, eller får vanskeligheter, hvis planer må endres.
Dårlig tidsstyring: Kommer ofte for sent, misser tidsfrister eller er alltid i siste øyeblikk.
Unngåelse av mental anstrengelse: Oppgaver og aktiviteter som krever konsentrasjon og anstrengelse over lengre tid.

Hyperaktivitet/impulsivitet

Rastløshet/uro: Følelse av rastløshet, kan ikke slappe av, må fikle med noe hele tiden, beveger hender eller føtter eller kan ikke sitte stille.
Overaktivitet: Står på for mye, skal hele tiden gjøre noe, er hele tiden i aktivitet og/eller kan ikke begrense seg.
Snakkesalighet: Er kjent som en som snakker mye, trenger mange ord for å komme til poenget, kommenterer på alt og/eller har vansker med å slippe andre til i samtaler.
Impulsivitet: Sier eller gjør ting uten å tenke seg om, plumper ut med svar, oppleves av andre som krass eller ubehøvlet.
Utålmodighet: Vansker med å vente på tur i kø eller i samtaler, frustreres av folk som går eller snakker sakte, gjetter på hva andre skal si eller hva som skjer i filmer eller serier, svarer før spørsmål er ferdigstilt, avbryter eller trenger seg på andre.

Hyppige tilleggsproblematikker

Senket frustrasjonsterskel: Blir lett irritert på andre eller over hverdagsutfordringer
Hyppige skift av jobb: Blir fort lei av arbeidsoppgaver og samme sosiale og fysiske miljø.
Kortvarige relasjoner: Nye relasjoner kan være mer interessant enn de gamle samt mange glemmer å pleie relasjoner, som ikke er i umiddelbar nærhet
Dårlig selvtillit: Fordi ADHD medfører en risiko for ikke å ikke lykkes på skole, utdannelse eller jobb eller med relasjoner, mister en del troen på at de vil lykkes. En del sliter med en opplevelse av at de er ikke er intelligente eller smarte nok, hvilket sjeldent er tilfelle.
Dårlig selvverd: Under oppveksten blir barn og unge med ADHD ofte rettet på og får mye mer kjeft enn barn generelt. En del kan også ha ubehagelige opplevelser med utestenging eller mobbing eller en opplevelse av å ikke bli likt av andre eller at andre ikke er til å stole på. Dette kan lede til en opplevelse av ikke å være god nok i seg selv som ung eller som voksen.
Søvnproblemer: Det er for mange vanskelig å ta seg sammen og legge seg til samme tid hver dag eller det er vanskelig å få tid til å sove med alle aktivitetene som er planlagt. Andre sliter med innsovning, hyppige oppvåkninger eller å våkne for tidlig om morgenen og ikke få sove igjen.

Hyppige styrker

Kreativitet: Mange med ADHD er gode til å se nye perspektiver og å tenke utenfor boksen, som kan gi innovative, nyvinnende løsninger på problemer.
Høyt energinivå: Når energien kan styres og organiseres på relevante aktiviteter og oppgaver, kan personer med ADHD ofte få unnagjort veldig mye og kreftene kan holde lenge.
Effektivitet: De fleste har et høyt arbeidstempo og er gode til å fatte kjappe beslutninger.
Hyperfokus: Når forholdene ligger godt til rette og det er anledning til å jobbe med noe som personen som oppleves virkelig interessant og givende, kan mange med ADHD komme inn i en modus med skjerpet oppmerksomhet, som kan holdes uvanlig lenge.
Høy stresstoleranse: Som for de fleste er generelt og langvarig stress en ulempe også for personer med ADHD, men en del kommer virkelighet til sitt ess i situasjoner med korte tidsfrister og høy viktighet, som for de fleste andre ville innebære et overveldende stressnivå.
Humor: Mange med diagnosen er usedvanlig sosialt anlagt og trives godt med sosial oppmerksomhet. Dette gir god anledning til å øve seg og perfeksjonere evnen til intuitiv, spontan humor.
Spontanitet: De fleste med ADHD tar mer enn gjerne ting på sparket, hvilket åpner for mange erfaringer, som andre ikke får adgang til, som nye bekjentskaper, nye plasser og nye aktiviteter.

Hvordan utredes voksne for ADHD?

Voksne med ADHD opplever i likhet med voksne uten lidelsen at de med alderen blir noe mindre aktive og impulsive samt en del av rastløsheten kommer til uttrykk som en subjektiv opplevelse i stedet for noe som er synlig for andre. Mange voksne har også lært seg forskjellige strategier, som til dels kan kompensere for utfordringene eller er i utdannelses eller jobbsituasjoner, som gjør symptomene mindre synlige.

Symptombildet hos voksne med ADHD kan nogen ganger være vanskeligere å vurdere på grunn av andre samtidige lidelser, som kan dominere symptombildet,og gjøre ADHD-symptomene vanskeligere å oppdage eller i seg selv forårsake lignende symptomer. Dette gjelder særlige angstlidelser, depressive lidelser og OCD, som ofte debuterer sent i ungdommen eller i tidlig voksen alder. Noen kan også slite med store utfordringer med søvn eller med misbruk.

Særlig hos eldre voksne kan det være utfordrende eller umulig å få komparentopplysninger fra foreldre eller andre voksne fra barndommen til å vurdere om det har vært flere symptomer til stede før 12 års alder. Noen ganger må dette derfor vurderes på bakgrunn av opplysninger utelukkende fra personen selv.

For å kunne stille en ADHD-diagnose hos voksne må man kunne vurdere følgende:

Minimum tre symptomer var til stede i barndommen før fylte 12 år
Minimum 5 symptomkriterier er oppfylte for uoppmerksomhet og/eller hyperaktivitet/impulsivitet de siste 6 måneder
ADHD-symptomene er ikke en følge av en annen psykisk lidelse
Symptomene foreligger i to eller flere kontekster, for eksempel i hjemmet, på jobb, i utdanneleessammenheng, sosialt eller på fritiden
Symptomene medfører betydelig funksjonsnedsettelse eller ubehag

For å kunne gjøre denne vurderingen utføres som regel de følgende utredningselementene:

Førstegangsbesøk: En innledende samtale med personen selv der det tas stilling til nåværende og tidligere symptomer på ADHD, mulige differensialdiagnoser og komorbiditet, og hva utredningen ønskes brukt til. Ut fra disse opplysningene kan psykologen, legen eller annet kompetent helsepersonell sammen med personen vurdere om det gir mening å gå videre med utredningen.
Medisinsk undersøkelse: Hvis det ikke allerede foreligger en medisinsk vurdering fra fastlege eller annen lege, gjøres en medisinsk vurdering av om det er behov for å utføre en undersøkelse for nevrologiske sykdommer, medisinske syndromer eller genetiske sykdommer og/eller sanseforstyrrelser eller sansedefekter. Hos enkelte kan det være nødvendig også å foreta undersøkelser med EEG, MR/CT eller blodprøver.
Saksopplysninger: Evt. tidligere undersøkelser, vurderinger og/eller kartlegginger leses gjennom og det relevante fra disse beskrives og vurderes.
Spørreskjemaer: Som regel besvarer personen selv et spørreskjema om symptomer på uoppmerksomhet og hyperaktivitet/impulsivitet i tillegg til om evt. differensialdiagnostiske eller mulige komorbide tilstander. Hvis mulig, innhentes det også komparentopplysninger i form av atferdsrating fra en voksen, som kjenner personen godt fra hverdagen.
Intervjuer: Klinisk og anamnestisk samtale med personen selv samt standardisert, spesifikt psykiatrisk intervju om symptomer på ADHD nå og i barndommen, gjerne også med foreldre eller andre som kjente personen godt fra hverdagen i barndommen. Det oftest benyttede intervjuet til dette nå er Diagnostisk intervju for ADHD hos voksne for DSM-5 (DIVA-5).
Kognitive tester: Det generelle intellektuelle funksjonsnivået undersøkes med en test av generell kognitiv funksjon, som regel WAIS-IV, CFT 20-R, eller lignende. I tillegg foretas et standardisert, nevropsykologisk mål på oppmerksomhets- og impulskontroll, ofte med en databasert test, som TOVA, Qb, CBT-3 eller d2-R.
Tilbakemeldingssamtale: Til samtalen gjøres det rede for samtlige metoder, resultater, vurderinger og anbefalinger til personen selv, evt. i selskap med pårørende, bisitter eller andre
Epikrise: Skriftlig beskrivelse av undersøkelsesforløpet, inklusive kliniske og anamnestiske opplysninger, testresultater, vurderinger, og konklusjoner, herunder diagnose(r), styrker og svakheter, og evt. behov for tiltak i form av støtte, tilpasning, individuelle strategier og behandlingsmuligheter.