Vannskrekk er det folkelige navnet på fobien aquafobi, også kjent som akvafobi. Fobien kjennetegnes ved intens frykt for situasjoner som innebærer utsettelse for større mengder vann, oftest når man senker hele eller deler av kroppen ned i en større vannmasse.
Vannskrekk er en spesifikk fobi innenfor gruppen situasjonelle fobier. For at frykten for vann skal leve opp til de diagnostiske kriteriene for en fobi, skal den medføre et stort ubehag ved eksponering for vann eller medføre en forstyrrelse av hverdagsfunksjoner som følge av ubehag eller unngåelse av vannrelaterte situasjoner.
Det vanligste er at redselen for vann oppstår i barndommen, som regel hos barn i skolealder. Å bo nært havet eller å ha tilgang til et basseng er ofte en beskyttende faktor, da det ofte gir mange erfaringer med at vann kan være trygt fra ung alder. Det er derfor flere fra innlandet eller byer/tettsteder uten offentlige bassenger som lider av vannskrekk.
I mange tilfeller debuterer fobien som følge av en ubehagelig opplevelse med vann, for eksempel at man har svelget store mengder vann, at man har kommet ut på vann som er for dypt til å nå bunnen uten å kunne svømme, at man har blitt fanget i strøm eller bølger, eller at man har sittet fast i en gjenstand som har holdt en fast under vann. Vannskrekk kan også debutere hos voksne uten tidligere frykt for vann, bare den utløsende opplevelsen er skremmende nok, oppfattes som å bety at det er farlig å oppholde seg i, på, eller i nærheten av vann, og etterfølges av unngåelse av lignende situasjoner.
Det er likevel ikke sjeldent at vannskrekk smitter via modellæring, som følge av at foreldre, søsken eller andre personer i nære relasjoner utviser unngåelse og/eller engstelig atferd i relasjon til vann. Noen ganger oppstår frykten også på grunn av at man hører historier om, leser om, eller ser i film eller TV, noen som kommer ut for en farlig eller dødelig hendelse i vann. For eksempel var det mange flere som utviklet vannskrekk etter tsunamien i sørøst-Asia, som fikk mye oppmerksomhet i norske medier.
Det er sannsynlig at vannskrekk til en viss grad er en nedarvet frykt, som vi mennesker har utviklet gjennom evolusjonen. I langt de største delene av vår evolusjonære historie har svømmeferdighet vært mangelvare. Derfor har særlig dypt vann og vann som er i bevegelse vært farlig for våre evolusjonære forfedre, og de som unngikk eller var forsiktige omkring denne type vann hadde sannsynligvis bedre sjanser for å bringe deres gener videre.
I dag er vann vesentlig mindre farlig for oss, fordi langt de fleste av oss kan svømme, men også fordi vi kan oppholde oss i vann i badekar og bassenger, hvor vannet hverken er i bevegelse eller er særlig dypt, og vi til og med kan være under oppsyn av andre mennesker. Likevel har vi langt de fleste genene og derfor også den samme nedarvede, naturlige tilbøyeligheten til å være redd for vann.
De vanligste følgene av å ha vannskrekk er:
Mareritt
Lærer ikke å svømme, hvilket medfører en større risiko for drukning
Kan ikke delta i vannlek, badeland, bassenger
Ubehag ved opphold i nærheten av vann, f.eks. i forbindelse med sydenferier, hvor man ikke kan ligge på stranden eller ved bassengkanten.
Kan ikke ikke seile, eller få adgang til øyer, hvor eneste ankomsmulighet er med båt eller ved å svømme
Kan ikke delta i aktiviteter på eller i havet, som f.eks. surfing, snorkling, dykking, eller fridykking
Behandlingen for vannskrekk er heldigvis uhyre effektiv. 90-95 % av de som ikke lykkes med selv å bli kvitt fobien opplever betydelig bedring eller helt å ha kvittet seg med den i løpet av 5 sesjoner med en form for kognitiv adfærdsterapi som heter eksponeringsterapi.
Eksponeringsterapi, eller mer spesifikt graduert eksponering, utføres alltid i den enkeltes tempo med øvelser som er under klientens kontroll og som er forutseelige og tilpassede. Dette vil si at man starter på et nivå som er moderat utfordrende og dermed hverken for vanskelig eller for lett. Effekten av den gradvise eksponeringen er best når den utføres som forlenget eksponering sammen med behandleren. Forlenget eksponering foregår på den måten at det på forhånd er satt opp et angsthierarki og det er planlagt for muligheten til å utføre flest mulig av nivåene i hierarkiet. Straks tilstrekkelig tilvenning er oppnådd på det enkelte nivå tar man skrittet opp til det neste.
Psykologen hjelper hele tiden med at holde øye med ytre og indre unngåelses- og sikkerhetsatferd, så atferden er mest mulig angst- og fareuforenelig. Dermed oppnås tilvenning raskt og erfaringene underveis blir gode korrigerende erfaringer for de viktigste tankene og antagelsene som er en del av fobien.
Noen ganger kan behandlingen utføres i basseng, mens andre ganger medfører ikke basseng en tilstrekkelig angstrespons eller dette er ikke relevant for antakelsene knyttet til seg selv og/eller situasjonen som er med på å vedlikeholde frykten. I disse tilfellene må eksponeringen foregå i en innsjø eller i havet. Vi har våtdrakter i flere barnestørrelser, til menn rundt 170 og 190 cm, og til kvinner med høyde 165-170 cm., så vanntemperaturen det meste av året ikke medfører noe problem for eksponeringen.
Thalassofobi er en fobi som er beslektet vannskrekk. I motsetning til vannskrekk er thalassofobi dog begrenset til dype vannmasser, oftest knyttet til havet. De fleste med thalassofobi vil derfor ikke oppleve noen høy grad av frykt når de oppholder seg i for eksempel et badekar eller basseng, men vil oftest være veldig redde for å være ute på dypt hav, å være ute på havet et sted de ikke kan se land eller når det er bølger.
Selve navnet kommer fra thalassa, som er det greske ordet for hav.
ORGANISASJONSNUMMER.: 928 654 613
Copyright © Med enerett
